Arvo Pärt Fratres

Tintinnabuli er et område jeg vandrer inn i når jeg leter etter svar – i livet, i musikken, i arbeidet. I mine mørke stunder har jeg følelsen av at alt utenfor dette ene er meningsløst. Det komplekse bare forvirrer meg og jeg må lete etter enhet. Tintinnabuli er som dette… De tre tonene i treklangen er som klokker. Og det er derfor jeg kaller det tintinnabuli. (Arvo Pärt)

Den estiske komponisten Arvo Pärt (f. 1935) fant spor av det han lette etter da han på 1970-tallet kom opp med komposisjonsteknikken han kalte ‘tintinnabuli’ – latin for små klokker. Enkle treklanger og en melodilinje som beveger seg langsomt og i ett og samme tempo rundt omkring i et diatonisk tonelandskap er hovedingrediensene som gir uttrykket preg av minimalisme, meditativ konsentrasjon og indre ro. I det statiske er det likevel indre bevegelse – noen ganger brutte akkorder på strengeinstrumenter eller små, subtile slagverkmotiver – som bryter opp det monotone og gir liv og mening til den musikalske utviklingen.

Fratres (Brødre), opprinnelig komponert i 1977, er et av de første verkene som befinner seg i dette stilistiske landskapet. Det finnes i mange ulike varianter for ulike besetninger. Denne varianten for strykere og slagverk (1983, rev. 1991) er blant de oftest brukte – og en av versjonene Pärt selv autoriserte. Et orgelpunkt i dypet binder hele verket sammen og over dette presenterer strykerne enkle akkordrekker og overveiende trinnvise melodibevegelser. Den evige flyten forstyrres bare av noen ganske små slagverkelementer. Uttrykket er tilbakelent i åpningen, men intensiveres mot et forsiktig høydepunkt før det igjen synker ned i kontemplasjonens rike.