O Fortuna, du verdens herskerinne, du ustadige, skånselsløse, deg vi alltid håper på, men aldri kan stole på. Du som gir den høyeste lykke, men som like fort tar den ifra oss igjen.
Slik begynner Carmina Burana, som en samstemt klage over menneskets utsatthet. Og slik slutter Carmina Burana, med nøyaktig de samme ordene, med nøyaktig den samme musikken. Menneskene er låst i en evig runddans av uforutsigbar glede og sorg. Å dele disse betingelsene, synge dem ut og feire når lykkehjulet tar oss med oppover, er et av fellesskapets eldste ritualer.
Hva skal til for å virvle en 1900-talls komponist inn i disse velkjente erfaringene? Tekstene. De fant Carl Orff i manuskriptet Carmina Burana, en omfattende samling middelalderlyrikk, oppdaget i klosteret Benediktbeuern syd for München i 1803 og publisert senere i århundret. Diktene stammer fra de såkalte goliardene på 1100- og 1200-tallet, omreisende hel- og halvstuderte teologer, utagerende provokatører som utøvet en romslig sjanger av samfunnskritikk, satire, parodier og erotiske sanger.
Fra de opprinnelige 320 Carmina Burana-tekstene valgte Carl Orff ut 24 dikt til sitt storverk for solister, kor og orkester. Tekstene følger menneskene gjennom opprør, fortvilelse, lengsel og begjær til sanselig hengivelse og glemsel i kjærlighet og rus. Et par tekster er på tysk, de øvrige på latin, de lærdes og kirkens språk, som her får folkelig erfaring til å fremstå som opphøyet visdom.
En mektig påkallelse av Fru Fortuna
Carmina Burana ble fremført første gang i Frankfurt am Main i 1937. Verket er betydelig mer berømt enn komponisten, mens musikkpedagogen Carl Orff, derimot, er viden kjent. Orff-instrumenter er et begrep; blokkfløyte, klokkespill og rytmeinstrumenter. Musikk kan læres og forstås gjennom bevegelse og rytme, mente Orff. Og med enkle, melodiske motiver.
Denne pedagogikken tar oss rett inn i Carmina Burana. Det begynner med et slag og en mektig påkallelse av Fru Fortuna. Dermed snurrer hjulet. Kor og orkester demper seg, teksten fremsies med korthugne stavelser, nærmest besvergende. Så et nytt vers. Den melodisk trinnvise formularen gjentas og gjentas og forlenges umerkelig med noen ekstra verselinjer. Ellers ingen dynamisk eller melodisk utvikling. En illevarslende stillstand. Hviskende, innbitt. Så smeller det til. De samme melodiske vendingene, men nå i fortissimo. Sjokkeffekten er talende. Uforutsigbarheten rammer alle.
I den neste sangen prøver messingfanfarer og sirkusaktige trommevirvler å piske opp selvrespekten hos den som har mistet alt. Fornedrelse og opphøyethet kan veksle raskt, når skjebnen rår. Selv kongen kan falle.
Kantaten Carmina Burana har ingen egentlig handling, men et omtumlende forløp av bilder og uttrykk som følger årssyklusen. De to innledningssatsene er en musikkdramatisk genistrek, der den selvmedlidende teksten blir slynget ut med selvforglemmende energi. Deretter følger fire hoveddeler.
Om våren
Naturen våkner etter vinterens grep. Koret synger unisont, først i en emosjonelt tilbakeholdt sats med et preg av gregoriansk sang. Det skimrende klangteppet i orkesteret i den neste satsen skjuler den slumrende kjærligheten, som barytonsolisten pines av lengsel etter. Så springer våren ut i flerstemt korsang. Hvert vers begynner langsomt og ender mer og mer andpustent i en folkedanslignende allsang.
På engen
Først en lokkende og skøyeraktig dans i orkesteret alene. De kantete og uregelmessige rytmene smitter over i en utilslørt flørt i damekoret. Se på meg, unge mann! La meg glede deg! Etter en verdig og dvelende avrunding i orkesteret, eksploderer det i virvlende vekselsang mellom kvinnestemmene og mannsstemmene. Til slutt ser vi for oss en fargerik prosesjon der høy og lav haster av gårde, til messingfanfarer og fullt slagverk.
På vertshuset
Her feier de inn, som et blad i vinden, uten skam og skyld. Barytonen er talsmann for dem alle. Når hemningene er kastet, er det kjødet som gjelder. Frelsen får vente til en annen dag. Det karnevaleske, gnistrende orkesterbildet kjører stemningen til bristepunktet, var det ikke for slagverket og stortrommen som får stanset utskeielsene i siste liten.
Endelig er det tenorsolistens tur, i en bedrøvelig scene. En stakkars svane ligger svart og brent på tallerkenen. Han minnes da han svømte rundt og brisket seg med sin skjønnhet. Nå ser han tennene som nærmer seg. Tross medynk i koret, er det knapt noen trøst å få.
Etter dette innleder barytonen til en veritabel drikkesang. Han får med seg mannsstemmene i en oppramsing av alle som søker fellesskap og drikk i denne urettferdige verden. Og det er ikke få. Det svirrer fortere og fortere, døden er glemt. I rusens overmot forbannes og fordømmes alle som ser ned på begersvingerne.
Sanger om kjærligheten
Denne delen utgjør nesten en tredjedel av verkets lengde. Her er idyll og uskyld, forhåpninger og fortvilelse over å bli avvist, erotikk og hengiven kjærlighet. Sopranen og barytonen har hver sin lengselsfulle sang. En jente uten en kjæreste må skjule sorgen i sitt hjerte, mens han blir ledd av, om han ikke får seg en jente. Men vips, så er hun der. Kom, kom! Etter en beruset hyllest til kvinnen, har sopranen en ren og skjær perle av en arie. Men ikke før er hengivelsen og elskoven feiret, helt til slutt i en religiøst klingende koral, så slår Fru Fortuna til igjen og minner om hvem som bestemmer.
Kantaten Carmina Burana er et av de mest populære klassiske verk skrevet på 1900-tallet. Musikken er en favoritt blant mange kormedlemmer. Stemmene er skrevet for store og små, profesjonelle og amatører, i seg selv et uttrykk for verkets budskap. Skjebnehjulet snurrer for alle.
(Tekst: Bodil Maroni Jensen)