Hvor pittoresk den er, hvor klar, de mange stjernene som svever over dypets mysterier. Men først og fremst ingen bønner eller klager; bare natur – kald, ond, et fantastisk eventyr. Man føler skiftningene i fargene, ‘chiaroscuro,’ den foranderlige stillheten og tilsynelatende ubevegeligheten.
Slik beskrev den russiske komponisten Anatolij Ljadov (1855−1914) tonediktet Den forheksede innsjøen. Selv om verket har eventyrtema, er den mer et musikalsk stemningsbilde enn en musikkdramatisk fortelling. Her kan man ‘høre’ den mørke innsjøen, ‘føle’ det iskalde måneskinnet og oppleve menneskesjelens mørkeste irrganger, takket være Ljadovs eminente evner som orkestrator. Ljadov var en mester i å bruke orkesterinstrumentene til å skape subtile skiftninger i klangfarge og tekstur. Instrumentbruken kan minne om Debussys smakfulle klangbehandling, men har også mye til felles med den russiske orkestreringsskolen med Rimskij-Korsakov i spissen.
Ljadov komponerte Den forheksede innsjøen i 1909 − et år som skulle vise seg å bli svært avgjørende i hans karriere som komponist. Det året fikk Ljadov tilbud fra den berømte ballettimpresarioen Sergej Djaghilev om å skrive musikken til en ny ballett over et russisk eventyrtema − Ildfuglen. Av ukjente grunner fikk Ljadov aldri fart på komposisjonsprosessen og oppdraget gikk til Igor Stravinskij i stedet. For Stravinskij ble det starten på en lang og vellykket karriere som en av 1900-tallets mest markante komponister. Selv om Ljadov er mindre kjent enn mange av sine russiske kolleger, hadde han åpenbart evner til å skrive god orkestermusikk. Den forheksede innsjøen er kanskje hans mest vellykkede verk i så måte. Tonediktet ble urfremført i St. Petersburg i 1909.