Ludvig Irgens-Jensen (1894−1969) vokste opp i Oslo og dyrket mange ulike interesser i ungdomstiden: han spilte piano, malte, skrev dikt, lærte seg flere språk og begynte å studere filologi ved universitetet. Han studerte også komposisjon på egen hånd, og på reiser i Tyskland og Frankrike ble han eksponert for samtidens mest radikale musikalske ideer.
I 1920 debuterte han som komponist med et brak og ga ut hele 38 sanger. De vakte oppsikt med et senromantisk tonespråk som noen ganger nærmet seg det atonale. Blant sangene han skrev det året var også Japanischer Frühling – en sangsyklus med ni sanger. Tekstene var hentet fra en diktsamling med samme tittel, med asiatiske dikt gjendiktet til tysk av Hans Bethge (1876−1946).
Irgens-Jensen var ikke den første som lot seg inspirere av Bethges gjendiktninger, som var svært populære i samtiden. Gustav Mahler brukte syv dikt fra Bethges bok Den kinesiske fløyte (1907) i sangsyklusen Das Lied von der Erde (1909). Blant de over 180 komponistene som har skrevet musikk til hans dikt er også Richard Strauss, Arnold Schönberg og Fartein Valen.
Utover 1920-tallet endret Ludvig Irgens-Jensen stil, i retning av et enklere og mer tonalt tonespråk. Orkesterverket Passacaglia fra 1927 ble et internasjonalt gjennombruddsverk som ble spilt i mange europeiske land og i USA. I 1930 opplevde han en av mellomkrigstidens største publikumssuksesser i Norge med sin «dramatiske symfoni» Heimferd for solister, kor og orkester. Oslo-Filharmonien planla to konserter − men endte med å spille ti ekstrakonserter.
På 1950-tallet tok Irgens-Jensen frem igjen sangsyklusen Japanischer Frühling, opprinnelig skrevet for sangstemme og piano, for å skrive en orkesterversjon. Den var ferdig i 1957, og har siden blitt jevnlig fremført. De stemningsfulle sangene bærer preg av at slektskapet med Gustav Mahler stikker dypere enn tekstene: Japanischer Frühling har noe av samme fargerikdom og klanglige og melodiske oppfinnsomhet som Mahlers orkestersanger.
(Tekst: Fred-Olav Vatne)