Gustav von Holst ble født i den engelske feriebyen Cheltenham i 1874, i en familie som hadde vært musikere i flere generasjoner. Selv bestemte han seg for å bli komponist, men karrieren utviklet seg langsomt og han livnærte seg som trombonist og lærer.
Da første verdenskrig brøt ut i 1914, ønsket han som flere av sine komponistvenner å bidra ved fronten, men han ble vurdert som tjenesteudyktig. I løpet av de første krigsårene skrev han i stedet ferdig sin orkestersuite Planetene. I disse årene satte han også opp en rekke nyskapende korkonserter og arrangerte blant annet en lovsang med tekstlinjen «Tomorrow shall be my dancing day». Han var fascinert over forbindelsen mellom dans og religiøse ritualer, og begynte å lete etter tekster som illustrerte denne forbindelsen.
I 1917 kom han over følgende linje fra Johannes’ gjerninger, en alternativ versjon av historien om Jesus skrevet på 100-tallet: «Ye who dance not, know not what we are knowing.» Han oversatte sin egen versjon av teksten fra gresk til engelsk med hjelp fra en av sine elever, og begynte på det som skulle bli et verk for kor og orkester i stor skala: The Hymn of Jesus.
Helt på tampen av krigen fikk komponisten omsider en mulighet til å gjøre en slags krigstjeneste, og han tilbrakte passende nok et år i Hellas. Han ble nødt til å fjerne «von» fra navnet før han reiste – det lød i overkant tysk. Like før avreise ble Planetene spilt for et publikum av spesielt inviterte.
Holst kom tilbake til England sommeren 1919 og The Hymn of Jesus ble snart fullført og utgitt, tilegnet komponisten og vennen Ralph Vaughan Williams. Verket ble spilt for første gang i London i 1920 og ble en kjempesuksess. «Jeg ønsket bare å reise meg, klemme alle og så gå og drikke meg full,» skal en begeistret Vaughan Williams ha sagt etter urfremførelsen.
På dette tidspunktet var Gustav Holst i ferd med å bli en berømt komponist, og de største orkestrene knivet om å være først ute med Planetene. Holst var en utpreget sky og ordknapp mann, og trivdes ikke med berømmelsen i det hele tatt. Stjernestatusen falmet en del etter hans død i 1934, men stjerneklangen i Planetene har bevart en trygg plass på repertoaret og inspirert mange komponister – ikke minst innen film.
The Hymn of Jesus åpner i en neddempet stemning som gir assosiasjoner til gregoriansk sang, men i løpet av noen minutter utfolder verket seg til det helt store formatet, der både kor og orkester får rom til å skinne. Verket er skapt i en av Europas mørkeste perioder, men musikken er gjennomgående lys og bærer i seg håpet om en bedre fremtid.
(Tekst: Fred-Olav Vatne)