Giovanni Gabrieli Canzone fra ‘Sacrae Symphoniae’

Ved å plassere nøye utvalgte grupper av instrumenter og/eller kor på forskjellige steder i det overveldende kirkerommet oppnådde han en optimal virkning for lytterne. Gabrieli innså neppe at han akkurat hadde lagt grunnlaget for ’det konserterende prinsipp’, som skulle komme til å prege så mye musikk århundrer frem i tid, men virkningen på publikum rundt 1600 må ha vært overveldende og det gikk gjetord om oppfinnelsen over hele Europa. Gjennom elever og andre spredde ideene seg raskt nordover til Heinrich Schütz og senere Johann Sebastian Bach, Georg Friedrich Händel og mange andre.

Hovedideen i Gabrielis musikk er at instrumentgrupper spiller med og mot hverandre ‘antifonalt’, i spørsmål og svar, noe som gjør at musikken kommuniserer langt mer direkte enn tidligere. Tidvis kan Gabrielis ‘instrumentasjon’ virke merkelig eller skjev på papiret, men den var spesialutformet for rommet og akustikken i Markus-kirken. Musikkhistorisk befinner Gabrieli seg i skjæringspunktet mellom renessanse og barokk, så dur og moll er rett rundt hjørnet, men har enda ikke avløst de modale kirketoneartene. Musikken er polyfon og preget av selvstendige melodilinjer som møtes i hyppige og varierte kadensmønstre mot slutten av hver frase.

På programmet denne gangen (februar 2017) står to såkalte Canzone fra samlingen ’Sacrae Symphoniae’, som Gabrieli komponerte i 1597: Canzon per sonar primi toni a 8, Ch. 170 og Canzon per sonar septimi toni a 8, Ch. 171.

(Tekst: Thomas Erma Møller)

(Bilde: Rekonstruksjon av Markuskirkens opprinnelige fasade)