Et rekviem er originalt en sørgesang til minne om de døde, det er en musikkform som har en trist og alvorlig stemning. Tradisjonelt sett avsluttes verket med en sats som kalles «Dies irae», som beskriver dommedag. Faurés rekviem har derimot noe fredfullt over seg. Verket er fylt av vakre melodier og milde uttrykk, formen til tross.
Fauré komponerte rekviemet i årene etter hans foreldres død og mange mener det er en musikalsk heder til dem. Han sa selv at han ønsket å skrive et rekviem som fra start til slutt uttrykte følelsen av å ha tro på evig hvile og hvordan mennesket kan finne trøst i denne troen. Han var ikke selv troende, men har likevel skrevet et verk som gir ro, trøst og en sterk musikalsk opplevelse.
Teksten er hovedsaklig tatt fra den katolske kirkens begravelsesliturgi, men Fauré har gjort endringer for å sørge for at budskapet ble slik han ønsket: At døden kan ses på med forundring og glede over å ende et annet sted. Teksten kommer i skyggen av Faurés flotte instrumentering og musikalitet. Det er et symfonisk rekviem og vi blir presentert noen av de vakreste melodiene Fauré har skrevet.
Fauré har instrumentert verket med hovedvekt på klangen i bratsj og cello. Det er med på å gi verket dybde og et gjennomgående melankolsk uttrykk. Verket er delt inn i syv satser og begynner med en unison D i orkesteret før koret synger «Requiem aeternam», som betyr evig hvile. Vi blir så ført gjennom fem satser, som alle på sitt vis uttrykker en drømmende og rolig atmosfære. Selv når teksten handler om offer, synder og død, beholder Fauré et mildt musikalsk uttrykk.
Verket strukturert rundt den korte midtsatsen Pie Jesu. Sopransolisten synger en enkel melodi, setter individet i fokus og det personlige forholdet alle har til døden. 6. sats, Libera me, er den mest dramatiske satsen og gir verket et høydepunkt dynamisk og energisk.
De aller flotteste melodiene sparer Fauré til siste sats. Istedenfor å bruke teksten «Dies irae», har Fauré valg å kalle avslutningssatsen «In Paradisum». Satsen er skrevet i d-dur, som er en toneart som ofte blir brukt for å uttrykke noe hellig, triumferende og høytidelig. Teksten beskriver et englekor som ønsker en sjel velkommen til paradis.
Fauré ønsket å uttrykke at man kan velge å se på døden som noe fredfylt heller enn tragisk. Med Faurés filosofi kan derfor rekviemet ses på som en musikalsk trøst, som beskriver det fryktløse i døden. Det kan gi oss tro på at om ikke nå, så vil vi alle til slutt få hvile - og at det er noe trøstende i det.