Lytt til verkomtalen
Av og til får musikk et større liv enn omstendighetene den blir til under skulle tilsi. Gabriel Fauré var en 19 år gammel student ved École Niedermeyer i Paris da han i 1865 skrev Cantique de Jean Racine. Fauré skrev stykket til en intern komposisjonskonkurranse ved skolen, en konkurranse der han vant førstepris. Siden har det blitt et av hans mest fremførte korverk, og har ofte blitt spilt sammen med hans Requiem.
I mange år tjente Fauré til livets opphold først og fremst som organist, pedagog og kirkemusiker. Dette bidro til at Fauré fikk mindre tid til komposisjon enn han ønsket, og komponisten Fauré var lenge mest kjent i kunstsangmiljøet. Det var først i sine senere år at han ble anerkjent i sin samtid som en av Frankrikes fremste komponister.
Fauré beskrives gjerne som en som knyttet slutten av romantikken sammen med starten på modernismen. Musikken hans skiller seg fra den store symfoniske tradisjonen som dominerte store deler av europeisk kunstmusikk fra Beethovens tid til langt inn på 1800-tallet. Fauré styrte unna det dramatiske og storslåtte, og utviklet heller et mer konsentrert, gjennomsiktig og nyansert tonespråk. Melodiene hans har ofte en naturlig sangbarhet som gir musikken et preg av ro og klarhet.
Dette viste han allerede som 19-åring med Cantique de Jean Racine, op. 11. Verket står definitivt med føttene i den romantiske tradisjonen, men man kan også høre antydninger til det harmoniske tonespråket som var et kjennetegn ved Fauré.
Teksten er skrevet av dramatikeren og poeten Jean Racine (1639–1699), en av de mest betydningsfulle skikkelsene i fransk klassisistisk litteratur. Racines tekst er hans franske omskriving av den latinske hymnen Consors paterni luminis, og det er denne versjonen Fauré bruker i Cantique de Jean Racine. Det var lenge trodd at hymnen var skrevet av den hellige Ambrosius, en kirkeforfatter som levde på 300-tallet, men i dag er man ikke helt sikker på om det faktisk var han som skrev teksten. Hymnen var knyttet til tirsdagens matutin, morgenbønn, og beskriver hvordan lovsangen bryter nattens stillhet, driver bort mørket og vekker mennesket til bønn.
Musikalsk åpner verket med en rolig instrumental introduksjon med stryk og harpe, preget av bølgende triolfigurer. Korets stemmer kommer deretter gradvis inn, først bassene med hovedtemaet, før de øvrige stemmene slutter seg til. Tekstlinjene fordeles mellom stemmene i en rolig, hovedsakelig homofon sats, som vil si at stemmenes rytme stort sett er lik. Etter et kort instrumentalt mellomspill får vi en avsluttende reprise. Resultatet er et verk der enkelhet og varme forenes i et uttrykk som allerede peker frem mot den klangverdenen som Fauré siden har blitt så kjent for.