Thomas de Hartmann Fiolinkonsert

Da Tyskland okkuperte Frankrike i 1940, ble Thomas de Hartmann og hans kone Olga, nok en gang tvunget til å forlate hjemmet sitt. Paret hadde allerede levd et omflakkende liv, med opphold i Ukraina, Russland, Tyskland, Georgia, Tyrkia, og nå Paris. For å komme unna den fremrykkende hæren søkte de tilflukt i et forlatt hus i den vestlige forstaden av Paris - hvor de, mirakuløst nok, fant et piano i fungerende stand. Til tross for de vanskelige omstendighetene fortsatte de Hartmann å komponere. I løpet av krigsårene fullførte han flere konserter for ulike instrumenter - blant annet Fiolinkonsert, op. 66. De Hartmann tilegnet konserten til sin gode venn, fiolinisten Albert Bloch. På tidspunktet da konserten ble skrevet, var imidlertid Bloch, som var jødisk, i skjul i Sør-Frankrike for å unnslippe nazistene. Av hensyn til Blochs sikkerhet måtte de Hartmann holde dedikasjonen hemmelig. Da verket til slutt hadde sin premiere i Paris i 1947, var Bloch allerede gått bort.

Thomas de Hartmanns liv og virke var preget av tidlige triumfer, men også av vedvarende kamp i skyggen av to verdenskriger og den russiske revolusjonen. Tilfeldighetens nådeløse urettferdighet kan undertrykke en talentfull kunstners stemme, uansett hvor unik den måtte være. Likevel har musikken til Thomas de Hartmann overlevd.

De Hartmann ble født i dagens Ukraina i 1884, inn i en familie av russiske aristokrater. Han viste tidlig et eksepsjonelt musikalsk talent, og allerede før fylte fem år improviserte han melodier ved pianoet. Etter farens død, da han var bare ni år gammel, ble han sendt til militærakademiet i St. Petersburg. Akademiets direktør oppdaget fort den unge guttens musikalske evner og sørget for at de Hartmann kunne kombinere sin militære opplæring med studier i musikk. Senere tok de Hartmann steget videre til St. Petersburgs keiserlige konservatorium, hvor han fortsatte å utvikle sitt talent under noen av tidens fremste musikere. Han oppnådde tidlig suksess som ung komponist i St. Petersburg på starten av 1900-tallet, blant annet med balletten La Fleurette Rouge, som han dediserte til sin kone, Olga.

Ved utbruddet av den russiske revolusjonen i 1917 flyktet de Hartmann og Olga fra Russland. I 1920-årene innledet de et betydningsfullt samarbeid med den kontroversielle mystikeren G.I. Gurdjieff. De Hartmann komponerte musikk til Gurdjieffs spirituelle praksis og ideer, et samarbeid som resulterte i en rekke unike verker som i dag er kjent som Gurdjieff-de Hartmann-musikken. Dette samarbeidet varte i over et tiår og påvirket de Hartmanns kunstneriske utvikling. I 1930-årene slo paret seg ned i Frankrike. Etter krigen emigrerte de til USA, hvor Thomas de Hartmann forsøkte å bygge opp en ny karriere i eksil. For å overleve økonomisk begynte de Hartmann å skrive filmmusikk. Til tross for tidens mange prøvelser fortsatte han å komponere frem til sin død i 1956.

De Hartmanns Fiolinkonsert, op. 66, ble gjenoppdaget og spilt inn i 2022 (kort tid etter Russlands invasjon av Ukraina) med fiolinist Joshua Bell som solist sammen det nasjonale, ukrainske orkesteret Lviv National Philharmonic Symphony Orchestra, under ledelse av finsk-ukrainske Dalia Stasevska. Konserten er delt inn i fire satser, Largo-Allegro, Andante, Menuet Fantasque og Vivace. Musikken er dypt emosjonell, med en levende, nesten visuell sensibilitet, med kontraster fra det ville og raske til det skjøre og veldig vakre.