Folkemusikk var en nøkkelingrediens i Frédéric Chopins (1810−1849) utvikling av en personlig musikalsk stil på 1820- og 30-tallet. Chopin skrev gjerne mazurkaer og polonaiser og hentet inspirasjon fra typiske melodivendinger i polsk folkemusikk. Først og fremst var Chopin likevel en musikalsk poet som kunne trylle fram magiske melodier, briljante ornamenter og ren magi fra tangentene − både som virtuos konsertpianist og komponist. Han var en av sin generasjons største pianister, ved siden av Franz Liszt, men etter sigende en langt mer tilbakeholden og forsiktig person enn sin ungarske kollega. Etter hvert ble han også anerkjent som komponist, særlig for sine elegante og idiomatiske pianokomposisjoner.
Pianokonsert nr. 2 åpner med en mektig maestoso der pianisten løfter temaene ut av orkesterets innledning og gir dem liv. I andre sats trer poeten Chopin frem med en magisk melodistrøm som like gjerne kunne vært fra en av hans nocturner. Det sies at den lyriske satsen er inspirert av Konstancia Gladkowska, som komponisten var stormende forelsket i, men ikke våget å si et eneste ord til på seks måneder før han forlot Polen og dro til Paris. Da notene til Pianokonsert nr. 2 ble publisert i 1836 hadde kjærlighetssorgen åpenbart gått over og Chopin dediserte verket til sin nye forelskelse, grevinne Delfina Potocka. I finalen får Chopins polske arv blomstre for fullt når mazurka-rytmene fyrer av gårde et gnistrende virtuost fyrverkeri.
Konserten ble urfremført i Warszawa i 1830 med komponisten selv ved tangentene.
(Tekst: Thomas Erma Møller)