Eivind Buene A Posthuman Guide to the Orchestra og Standing Stones

(av Eivind Buene)

Å skrive musikk for symfoniorkester er skremmende og fantastisk på samme tid. Fantastisk, fordi det er en helt spesiell energi i orkestersalen: Hundre gode musikere møtes for å skape musikk for et publikum som har samlet seg i det samme rommet, i en konsentrert, intens lytting. I de digitale adspredelsenes tid er dette virkelig en unik situasjon. Samtidig er det skremmende, fordi orkesteret allerede forvalter en enorm samling av musikalske mesterverk. Denne historien lever og pulserer i orkesteret, og for meg er det ingen vei utenom å gå i dialog med denne ‘samlingen’ når jeg skriver for orkester. I kveldens konsert er det dialogen med Brahms’ andre pianokonsert som står i sentrum. Dette verket har fulgt meg i mange år, og fremføres denne gangen på litt utradisjonelt vis; jeg har flettet min egen musikk inn i Brahms’ musikk, og forsøkt å skape en ny opplevelse, både av Brahms og av den nye musikken. Det ligger kanskje en smule overmot bak en slik tanke, men mitt håp er at lytteren kan flyte mellom ulike tidsplan, ulike følelser, ulike lyttemåter i en enhetlig konsertopplevelse.

A Posthuman Guide to the Orchestra

Symfoniorkesteret er en av de eldste kunstinstitusjonene i vestlig kultur. Men hvordan vil en kunstig intelligens beskrive orkesteret, og det ritualet som en konsert er? Jeg har gitt Siri (Apples ‘personlige assistent’) i oppgave å presentere orkesteret for publikum. Resultatet er A Posthuman Guide to the Orchestra.

Standing Stones

I min første roman, Enmannsorkester, skriver jeg om et øyeblikk i Brahms’ andre pianokonsert. En av karakterene, en amatørpianist, forteller om sin fascinasjon for dette stykket:   

“For det er noen øyeblikk i musikkhistorien som slår ned i en på en sterkere måte enn andre. Det er noen verk man elsker, og noen tolkninger av disse verkene man setter høyere enn andre tolkninger. Det er partier, akkorder, fraseringer som trenger inn i en, som blir en del av kroppen, som skinner med et helt spesielt lys. Dragningen mot disse øyeblikkene er selve kjærligheten i det å være en musikkelsker, tenker Arvid Pettersen. Først nå forstår han at mange av hans øyeblikk har med langsomhet å gjøre. Og i Brahms’ andre klaverkonsert finnes det et øyeblikk som står for ham som selve materialiseringen av langsomhet. Det er et øyeblikk hvor ikke bare det musikalske verket går over i en slow-motion på grensen til stillstand, men hvor selve musikkhistorien stopper opp for å trekke pusten, nyte utsikten og kanskje se etter nye muligheter i det landskapet den ser fremfor seg. Det Store Øyeblikket inntreffer i den tredje satsen, andanten, der hvor pianoet gjør sin entre etter at den syngende cellolinjen har satt scenen for en meditasjon i langsomhet og inderlighet etter de to første satsenes heftighet. Arvid Pettersen har ikke tall på alle de kveldene han sovnet inn i et drømmebilde av seg selv, i Oslo Konserthus, med et enormt Steinway foran seg og Oslofilharmonien bak seg, dirigenten holder armene hevet mens strykerene dør ut, og alle venter på at han skal slå an de forløsende tonene.” (Fra Enmannsorkester, CappelenDamm 2010.)

I verket Standing Stones har jeg tatt utgangspunkt i min egen fascinasjon for dette øyeblikket: to takter hos Brahms som gjentas i stadige repetisjoner, både i orkesteret og i høyttalerene rundt publikum. Lyden i høyttalerene er hentet fra en mengde klassiske plateinnspillinger av Brahms’ pianokonsert, og representerer orkesterets underbevissthet. Som om lyden av orkesterets historie siver ut gjennom veggene i konsertsalen. Orkesteret på scenen spiller rundt det samme materialet, men sett gjennom min linse som komponist i vår egen tid. Denne meditasjonen avbrytes midtveis, når en Mahler-akkord plutselig gjør seg gjeldende, før både orkester og elektronisk lyd vender tilbake til Brahms-materialet mot slutten.