Man kan jo bare undre seg over hvor stor Lili Boulanger (1893-1918) kunne blitt om hun ikke hadde fått Crohns sykdom og gått bort bare 24 år gammel. I 1913 ble hun den første kvinnelige vinneren av den prestisjetunge komponistprisen ‘Prix de Rome’ ved Paris-konservatoriet. Selv om navnet hennes ikke er så kjent i dag, var Boulanger en sentral skikkelse i det parisiske musikklivet og en foregangsfigur for kvinners posisjon i et mannsdominert musikkmiljø på begynnelsen av 1900-tallet. Sammen med sin enda mer berømte storesøster – komponisten, dirigenten og læreren Nadia Boulanger (1887-1979) – viste hun at også kvinner kunne slå seg gjennom i dette miljøet.
Stilistisk har Lili Boulanger hentet inspirasjon fra Massenet, Fauré og andre franske samtidige komponister, og fra tidligere tiders romantiske stiler og verk. I tonediktet D’un matin du Printemps (1918), ett av de aller siste verkene hun fullførte, har Boulanger skapt et verk som er like fargerikt, elegant og subtilt som Ravels eller Debussys musikk, men også med helt distinkte og unike nyanser i tonespråket. Verket er en hyllest til en vårmorgens fyrverkeri av farger, lys og dufter.
Lili og Nadia Boulangers musikk er fremdeles på siden av den klassiske hovedstrømmen, men interessen er voksende, og stadig flere oppdager hvilke eminente evner disse franske komponistsøstrene hadde.
(Tekst: Thomas Erma Møller)