Ernest Bloch Schelomo

Skrevet av Fred-Olav Vatne

Ernest Bloch ble født i Genéve i Sveits i 1880. Som niåring begynte han både å spille fiolin og komponere. Han studerte siden i Brüssel, Dresden, Frankfurt og Paris, og i 1916 flyttet han til USA. Samme år skrev han Schelomo for cello og orkester.

Schelomo er det hebraiske navnet på den bibelske kong Salomo. Blochs Schelomo bygger på Forkynnerens bok i Bibelen, en tekst som talte sterkt til Bloch på denne tiden, midt i første verdenskrig. Teksten tilskrives tradisjonelt kong Salomo, som skal ha skrevet den på sine eldre dager – omgitt av all mulig rikdom, men fortvilet over alle tings tomhet.

Bloch tenkte opprinnelig å skrive et vokalverk for en sangsolist. Han snakket både fransk, tysk og engelsk, men syntes ikke noen av disse språkene passet til temaet. Hebraisk ville vært bedre, men det kunne han på langt nær godt nok. Et møte med cellisten Aleksander Barjanskij løste floken: celloens dype, uttrykksfulle stemme var det uttrykket han hadde lett etter – en stemme som kunne «snakke alle språk».

I 1912 hadde Ernest Bloch begynt på en serie med verk der han utforsket sin jødiske identitet som komponist. Schelomo skulle bli det siste og mest berømte verket i serien. Formålet var ikke å bygge videre på jødiske musikktradisjoner, men å komme i kontakt med noe dypere i den jødiske arven. Slik formulerte han sin holdning i en artikkel fra 1938:

«Jeg har lyttet til en indre stemme, dyp, hemmelig, insisterende, glødende, snarere et instinkt enn kald og tørr fornuft, en stemme som syntes å komme fra langt bortenfor meg selv, langt bortenfor foreldrene mine. Hele denne jødiske arven beveget meg dypt; den ble gjenfødt i musikken min. I hvilken grad den er jødisk, og i hvilken grad den bare er Ernest Bloch, vet jeg ingenting om. Det vil fremtiden alene avgjøre.»

Schelomo ble urfremført i Carnegie Hall i New York i 1917 på en konsert der også hans symfoni Israel ble spilt for første gang. Mange år senere skrev komponisten at cellostemmen i Schelomo representerer kong Salomo, mens orkesteret fremstiller hans omgivelser og opplevelser. Stykket består av tre deler som spilles sammenhengende.

(Tekst: Fred-Olav Vatne)

(Sitatet er oversatt fra engelsk av artikkelforfatteren.)