G-D-A-E, E-A-D-G: Solisten begynner sin minnetale med å stryke buen varsomt over fiolinens åpne strenger, fra den mørke G-strengen til den lyse E-strengen og tilbake igjen − så enkelt, uskyldig og sårbart det er mulig å få til på instrumentet. Den lyriske innledningen i Alban Bergs (1885−1935) Fiolinkonsert forteller om en komponist som hadde andre hensikter enn musikkhistorien ofte har tilskrevet ham. Dette handler verken om tolvtoneteknikk eller modernisme, men om å gi et så gripende musikalsk uttrykk som mulig ‘til minne om en engel’.
Berg var ikke videre begeistret da fiolinisten Louis Krasner spurte ham om å skrive en fiolinkonsert i 1935. Han ville helst vie all sin tid til arbeidet med Lulu − et verk som etter komponistens død skulle komme til å bli en av 1900-tallets mest epokegjørende operaer. En tragisk hendelse skulle likevel gi ham inspirasjonen han trengte. I april 1935 døde Alma Mahlers datter, Manon Gropius, bare 18 år gammel. Måneden etter la Berg Lulu til side og påbegynte Fiolinkonserten. Senere samme år skrev han til vennen Alma og ba om å få tilegne verket til avdøde Manon med undertittelen ‘til minne om en engel.’ Berg rakk aldri å fullføre Lulu og døde selv natt til julaften samme år. Fiolinkonserten ble urfremført i Barcelona fire måneder etter hans død, i april 1936, med Krasner som solist.
Bergs bruk av tonale elementer i et atonalt landskap har gjort Fiolinkonserten til ett av de oftest fremførte verkene fra ‘den andre wienerskoles’ modernisme i første halvdel av 1900-tallet. Utgangspunktet for Berg er ‘dodekafonien’ − en komposisjonsteknikk der alle skalaens 12 kromatiske toner settes i en tonerekke som så bearbeides og behandles på ulike måter. I Fiolinkonserten blandes imidlertid modernismens teknikk og atonalitet med stiltrekk og toner fra fjern og nær fortid. Aller tydeligst er referansene bakover i tid når Berg bruker koralen ‘Es ist genug’ av Johann Sebastian Bach (1685−1750) mot slutten av Fiolinkonserten. Virkningen er utrolig gripende etter at musikken har beveget seg fra den lyriske åpningen via en dansende Allegro til en voldsom, virtuos og fortvilet kadens. Til slutt faller alt til ro og etterklangen av Berg og Bach klinger stille i lytterens minne.