Europaturné
Klaus Mäkelä Dmitrij Sjostakovitsj

På 1930-tallet levde Dmitrij Sjostakovitsj (1906–1975), som mange sovjetiske kunstnere, under sterkt press for å underordne seg regimets retningslinjer. Mot slutten av tiåret løsnet Josef Stalin noe på grepet etter den verste terroren, og Sjostakovitsj kunne puste og komponere litt friere.

“Dette er første gangen jeg har skrevet en så vellykket avslutning,” sa Sjostakovitsj – på ingen måte kjent for å skryte av sin musikk – til sine venner etter å ha spilt i Symfoni nr. 6 for dem i pianoversjon høsten 1939.

Symfoniens oppbygning overrasket de første lytterne. Komponisten sa i et intervju før premieren at han ville fremstille vår, glede og ungdom. Men symfonien begynner med en langsom og alvorlig stemt Largo-sats før en heftig Scherzo og en heseblesende finalesats.

Da Sjostakovitsj skrev Symfoni nr. 8 sommeren 1943, var andre verdenskrig i ferd med å snu. Sovjetiske myndigheter forventet en optimistisk symfoni i tidens ånd. Men den nokså dystre symfonien munner ut i en nesten melankolsk avslutning.

Med krigen på retur kom frykten for Stalins regime tilbake. Sjostakovitsj skal ha sett på Symfoni nr. 8 som sitt rekviem, og de neste årene ble den så godt som bannlyst. Etter Stalins død i 1953 kom den tilbake på repertoaret og regnes blant komponistens beste.