Festivalsommer
Klaus Mäkelä
Lisa Batiashvili Pjotr Tsjaikovskij
Dmitrij Sjostakovitsj

Pjotr Tsjaikovskij (1840−1893) skrev sin fiolinkonsert i den sveitsiske byen Clarens i 1878, i tett samarbeid med den russiske fiolinisten Iosif Kotek. De spilte sammen en versjon av Éduard Lalos Symphonie espagnole, som hadde blitt urfremført i Paris i 1875. Det var først og fremst dette verket som inspirerte Tsjaikovskij til å skrive en fiolinkonsert selv.

Konserten fikk en trang fødsel: Tsjaikovskijs velgjører Nadesjda von Meck mislikte den, fiolinisten han tilegnet den til, Leopold Auer, syntes ikke den lå til rette for instrumentet, og etter urfremførelsen i Wien skrev kritikeren Eduard Hanslick et av musikkhistoriens mest infame slakt. Men Tsjaikovskij var blitt en etablert og populær komponist, og konserten etablerte seg raskt på orkesterrepertoaret, der den har vært siden.

Dmitrij Sjostakovitsj (1906–1975) komponerte Symfoni nr. 5 under en av de mest uhyggelige epokene i sovjetisk historie. Årene 1937–1938 er kjent som Den store terroren – en tid preget av undertrykkelse, forfølgelse og massehenrettelser i Josef Stalins regi.

Sjostakovitsj hadde grunn til bekymring. I 1936 hadde hans kontroversielle suksessopera Lady Macbeth fra Mtsensk blitt angrepet i avisen Pravda etter at Stalin så den. Symfoni nr. 5 ble en øvelse i balansekunst – å bevare sin kunstneriske integritet uten å provosere for mye.

Symfoni nr. 5 ble urfremført i 1937, og var som myndighetene ønsket et steg i tradisjonell retning, men Sjostakovitsj’ særpreg var intakt. Publikum oppfattet et dypere budskap om tidens terror i tredjesatsen Largo og hyllet komponisten med enorm jubel etter konserten.