Klaus Mäkelä
Daniel Lozakovich Johannes Brahms

Johannes Brahms’ Dobbelkonsert for fiolin, cello og orkester fra 1887 var resultatet av et av 1800-tallets mest fruktbare musikalske vennskap. Brahms var 20 år da han møtte den to år eldre ungarske fiolinisten Joseph Joachim under en turné i 1853. Joachim var allerede Europas store stjerne på sitt instrument, mens Brahms var i ferd med å slå gjennom som en nyskapende pianokomponist. De neste årene utviklet de et nært vennskap, og Joachim ble en viktig rådgiver da Brahms begynte å skrive orkestermusikk.

Deres felles venn Robert Schumann utropte den unge Brahms til en slags etterfølger av Beethoven. Denne klamme omfavnelsen forsterket Brahms’ tendenser til prestasjonsangst og selvkritikk. Han begynte på en symfoni i 1854, men den ble gradvis omarbeidet til en pianokonsert. Utover 1860-tallet hadde han suksess med mindre orkesterverk, særlig sine Ungarske danser. Likevel sa han så sent som 1872 at han aldri kom til å skrive noen symfoni. Til slutt overvant han tvilen, og i 1876 ble Symfoni nr. 1 spilt for første gang i Karlsruhe.

Første nyttårsdag 1879 opplevde vennene sin største triumf da Joachim urfremførte Brahms’ Fiolinkonsert i D-dur i Leipzig. Tre år senere brøt vennskapet sammen: Joachim skulle skille seg fordi han trodde kona var utro. Brahms var uenig og skrev et forståelsesfullt brev til kona – som hun brukte i skilsmisseforhandlingene. Da Brahms skrev sin Dobbelkonsert sommeren 1887, var det som en utstrakt hånd sin gamle venn. Og Joachim tok imot hånden: Han spilte fiolinstemmen ved urfremførelsen og fikk manuskriptet til odel og eie.