Klaus Mäkelä
Leif Ove Andsnes Sergej Rachmaninoff
Dmitrij Sjostakovitsj

I 1901 spilte Sergej Rachmaninoff (1873–1943) sin Pianokonsert nr. 2 for publikum for første gang. Konserten ble en enorm suksess, og snart stod oppdragene i kø for Rachmaninoff både som komponist, pianist og dirigent. Noen år senere så han seg nødt til å flytte fra Moskva til Dresden for å få tid og ro til å komponere. En av fruktene av “ensomheten” i Dresden var Pianokonsert nr. 3, som komponisten urfremførte på sin første USA-turné, i New York i 1909. Konserten begynner med en enkel melodi, men stiller etter hvert skyhøye krav til solisten.

I 1935 begynte Dmitrij Sjostakovitsj (1906–1975) på sin fjerde symfoni, hans stilmessig dristigste verk så langt. Året etter var verket ferdig, men før urfremførelsen ble Sjostakovitsj utsatt for kraftig kritikk fra partiavisen Pravda – trolig på ordre fra Stalin. Symfoni nr. 4 ble trukket tilbake, og i sin neste symfoni – den femte – valgte Sjostakovitsj en langt mer konservativ tilnærming. Symfoni nr. 5 fra 1937 fikk kritikken fra myndighetene til å stilne, men ble også en enorm, varig publikumssuksess.