Schumann Sjostakovitsj Mäkelä

Robert Schumann skrev sin Fiolinkonsert høsten 1853 for sin nære venn Joseph Joachim, 1800-tallets mest innflytelsesrike fiolinist. Schumann ble innlagt på mentalsykehus kort tid etter, og Joachim syntes fiolinkonserten bar preg av sykdommen. Etter Schumanns død i 1856 foreslo han at den ikke burde spilles på 100 år, noe komponistens enke Clara var enig i. Musikken var derfor lenge en godt bevart hemmelighet, men det skulle ikke gå fullt så lenge; den ble urfremført i Berlin i 1937 og har siden blitt spilt jevnlig i konsertsalen.

Dmitrij Sjostakovitsj slo gjennom som komponist med sin første symfoni i 1926, bare 19 år gammel. Karrieren fortsatte siden å ta av både internasjonalt og hjemme i Sovjetunionen. I 1935 begynte han på sitt hittil mest ambisiøse symfoniske prosjekt – sin fjerde symfoni. Sjostakovitsj hadde studert Gustav Mahlers symfoni nr. 7 grundig og rigget en symfoni som var lengre og for større orkester enn de tre forgjengerne.

Mens han arbeidet med symfonien, gikk selveste Josef Stalin for å se en av hans operaer. Det gikk ikke særlig bra – noen dager senere kom et kraftig angrep på Sjostakovitsj på trykk i kommunistavisen Pravda. Det ble begynnelsen på et mareritt på komponisten, som blant annet medførte at Symfoni nr. 4 ikke kunne fremføres. Først i 1961, mange år etter Stalins død, var tiden moden for urfremførelsen i Moskva, som ble en stor suksess.