Sjostakovitsj Gliere Vasks Mäkelä

Peteris Vasks (f. 1946) vokste opp i den lille byen Aizpute i Latvia, den gang en del av Sovjetunionen, der faren var pastor i en baptistmenighet. Han lot seg inspirere av noen av samtidens mest radikale komponister, som polakkene Witold Lutoslawski og Krzysztof Penderecki, og møtte motstand fra regimet både for sine religiøse og kunstneriske overbevisninger. På 1990-tallet ble Vasks’ musikk for alvor kjent utenfor hjemlandet. Musica dolorosa fra 1984 er et stykke sørgemusikk til minne om komponistens nylig avdøde søster.

Reinhold Gliere (1875–1956) ble født i Kiev og hadde visstnok både belgiske, polske og tyske aner. Men i motsetning til mange samtidige russiske komponister vendte Gliere ryggen til Vesten. Etter 1917 reiste han aldri ut av Sovjetunionen, men var til gjengjeld en flittig gjest i regioner som Sibir og Usbekistan. Musikken hans har et tidløst, konservativt preg og var svært populær i hjemlandet. Den franske harpemesteren Emmanuel Ceysson er solist i Glieres sprudlende, sorgløse og sjarmerende harpekonsert fra 1938.

Dmitri Sjostakovitsj’ (1906−1975) løpebane som sovjetisk komponist skulle bli atskillig vanskeligere. Mens Gliere på 1930-tallet mottok statlige æresbevisninger, falt Sjostakovitsj i unåde hos selveste Josef Stalin. De neste tiårene svingte de offentlige reaksjonene på musikken hans sterkt, og først etter Stalins død i 1953 ble han tydelig anerkjent. Han var sterkt preget av frykt for represalier resten av livet.

Bakgrunnen til Symfoni nr. 10 er omdiskutert – skrev han den før eller etter Josef Stalins død våren 1953? Og i hvor stor grad handler den om Stalin og Stalin-tiden? Den vanvittige andresatsen har blitt hevdet å være et portrett av Stalin selv – det er ikke vanskelig å tolke brutalitet og undertrykkelse inn i den intense musikken. Den musikalske kvaliteten var det derimot liten tvil om, symfonien ble en stor suksess både i hjemlandet og i Vesten. Og om deler av symfonien kan føles stummende mørk, finnes det også strimer av håp.