Bilde av Augustin Hadelich.

Mozart i moll

  1. Ouverture fra Los esclavos felices
  2. Fiolinkonsert
  3. Symfoni nr. 40
  1. Juanjo Mena dirigent
  2. Augustin Hadelich fiolin

​Blant hundrevis av verker i durtonearter, er noen av Mozarts aller mest magiske og høyest elskede komposisjoner skrevet i moll.

Juanjo Mena dirigerer Mozarts dramatiske og berømte Symfoni nr. 40 i g-moll. Med seg har han også ouverturen til operaen Los esclavos felices, komponert av ‘den spanske Mozart’, det 13 år gamle vidunderbarnet Juan Arriaga i 1820. Grammyvinner Augustin Hadelich er solist i Tsjaikovskijs silkemyke og melodiøse drøm av en Fiolinkonsert, som etter katastrofal mottakelse etter urfremføringen i 1881 har blitt en av de aller mest populære på repertoaret.

‘Den presenterer oss for den avskyelige tanken at det faktisk finnes musikk som stinker i øret. Fiolinen ble ikke lenger spilt på, men slått gul og blå…’ Dette skrev den innflytelsesrike kritikeren Eduard Hanslick etter urfremføringen av Pjotr Iljitsj Tsjaikovskijs (1840-1893) Fiolinkonsert i Wien i 1881. Den umotiverte tiraden gikk hardt inn på komponisten som memorerte hele anmeldelsen utenat etter å ha lest den mange nok ganger. Til tross for katastrofal mottakelse, skulle konserten likevel bli en av de aller mest populære på repertoaret. Det var opprinnelig Leopold Auer som skulle urfremføre konserten, og også han var skeptisk i begynnelsen – så skeptisk at han nektet å spille den i 1881, men senere angret han seg og skrev i 1912, som svar til Hanslick: ‘Fiolinkonserten har tatt seg frem i verden, og det er det viktigste. Man kan ikke tilfredsstille alle.’

Det er ikke først og fremst bravuren som har gjort Tsjaikovskijs Fiolinkonsert berømt, men snarere de uforglemmelige melodiene, ikke bare i den lyriske andresatsen, men helt fra begynnelsen av første sats. Tsjaikovskij har et så rikt arsenal av melodier at orkesterets forførende åpningstema faktisk aldri vender tilbake. Resten av konserten er orkesteret henvist til å akkompagnere solistens strøm av drømmende, magiske og lidenskapelige melodier. Store tekniske utfordringer til tross, særlig i kadensene, er solostemmen idiomatisk og ligger godt i hendene. I den forrykende sistesatsen har Tsjaikovskij gitt musikken russisk farge med folkloristiske melodier og en rytmikk som etterligner dansen ’trepak’. Alt sammen bader i komponistens velklingende og velbalanserte klang- og orkesterbehandling, som hele tiden passer på at det er solisten som skinner sterkest og klarest av alle.

Det er en mystisk kobling mellom den spanske komponisten Juan Arriaga (1806-1826) og Wolfgang Amadeus Mozart (1756-1791). Hadde Mozart blitt 50 år, hadde Arriaga blitt født på mesterens fødselsdag. Begge var vidunderbarn, begge begynte å komponere svært tidlig og begge døde svært unge. Arriaga har ikke etterlatt seg på langt nær like mye musikk som Mozart, men det som finnes, bærer bud om et eksepsjonelt talent. Operaen Los esclavos felices [De lykkelige slavene] ble komponert av 13 år gamle Arriaga i 1820 og fremført i Bilbao til stor suksess. Dessverre er mye av operaen gått tapt, men ouverturen er blitt et populært konsertnummer. Den har en barnlig glede, ungdommelig friskhet og moden eleganse som står seg selv mot Mozarts barne- og ungdomskomposisjoner.

Den modne Mozart hadde imidlertid en annen dybde og subtilitet i sine verker, som i Symfoni nr. 40. Den store og dramatiske g-mollsymfonien var de romantiske 1800-tallskomponistenes favoritt blant Mozarts symfonier, og det er blant annet blitt bevist at Beethoven hadde kopiert 29 takter av symfonien i sin egen skissebok, der det også finnes materiale til hans egen femte symfoni. Romantikerne satte åpenbart pris på et mer ekspressivt og dramatisk uttrykk enn Mozart hadde for vane å fylle verkene sine med. Mozart komponerte tre symfonier (nr. 39, 40 og 41) i løpet av noen få uker, sommeren 1788. Det har vært foreslått at de tre symfoniene ble komponert som en enhet. Uansett er alle tre blant Mozarts mest populære verker. Like etter at Symfoni nr. 40 var komponert, reviderte Mozart verket og la til klarinetter i besetningen. Det er i denne versjonen symfonien er best kjent i dag.

Symfoni nr. 40 begynner med strykernes urolige og angstfulle akkompagnement før en sørgmodig melodi, full av små ‘sukkemotiver,’ forsterker følelsen av den tragiske grunnkarakteren i satsen. Hele første sats preges av et rytmisk jag og stadig uoppløste konflikter. Andresatsen, på sin side, er enkel, langsom og lyrisk og står i skarp kontrast til den første på alle måter. En småsint menuett fungerer som overgang til finalesatsen, der førstesatsens hektiske og mørke uro vender tilbake. Riktignok er fraseringen mer periodisk og regelmessig i denne satsen enn i de foregående, men det musikalske innholdet er like eksplosivt som Beethovens og tidvis noe av det mest kromatiske Mozart noen gang skrev.

Etterspill med Christian Borch

Bli kjent med musikerne i orkesteret! Christian Borch møter musikerne i Glasshuset (i Oslo Konserthus) etter konserten i uformell samtale om musikalske opp- og nedturer, samspill, øving, hverdag og inspirasjon.

Christian Borch er en svært kulturinteressert journalist, forfatter og foredragsholder. I nærmere 40 år var han utenriksmedarbeider og nyhetsanker i NRK, Dagsrevyen og Urix.

(Tekst: Thomas Erma Møller; På bildet: Augustin Hadelich; Foto: Luca Valenta)

Les mer

Billetter

  • Voksen: 120 - 490 kr
  • Honnør: 120 - 395 kr
  • Student: 120 - 245 kr
  • Barn: 120 kr
Kjøp billett

Konserten inngår i flg. abonnement:

Bak notene

kl. 18.30 i Glasshuset