Beethoven Strauss Petrenko

Den blinde pianisten Nobuyuki Tsujii er en sensasjon i den klassiske musikkverden, og kommer til Oslo for å fremføre juvelen i kronen blant romantiske pianokonserter – selveste ‘Keiserkonserten’ av 250-årsjubilanten Ludwig van Beethoven. Som Beethoven, var også Richard Strauss opptatt av fortidens og samtidens helter, men i det storslagne symfoniske diktet ‘Ein Heldenleben’ spørs det om ikke helten er komponisten selv. Sjefdirigent Petrenko leder oss gjennom sesongens mest heroiske helaften.

Det er ikke bare den overveldende varigheten som rettferdiggjør å kalle Pianokonsert nr. 5 (1811) selve kronen på verket blant Ludwig van Beethovens (1770-1827) solokonserter. Fra første stund er de storslåtte og symfoniske proporsjonene i den 40 minutter lange ’Keiserkonserten’ supplert med en kompleksitet, virtuositet og kraft som overgår det meste av hva komponisten selv og hans forgjengere noen gang hadde lagt i sjangeren. Det hører også med til historien at konserten ble påbegynt i 1809 – samme år som Napoleon invaderte Beethovens hjemby Wien. Kanskje det kan være med på å forklare det heroiske og nærmest militære uttrykket i første og siste sats. Beethovens forhold til Napoleon skiftet brått fra nesegrus beundring til rasende forakt da den franske hærføreren kronet seg selv til keiser.

Anekdoten fra urfremføringen av Pianokonsert nr. 5 i Wien i 1812 forteller at en fransk soldat ble så betatt av den storslåtte musikken at han reiste seg og ropte ut ‘C’est l’Empereur!’ [‘Det er keiseren!], og at dette var opphavet til kallenavnet. Uavhengig av om anekdoten er sann eller ikke, skulle verket for alltid bli kjent som ‘Keiserkonserten’.

‘Jeg er ikke mindre interessant enn Napoleon,’ skal Richard Strauss (1864-1949) ha sagt om seg selv, og mye tyder på at komponisten brukte sin egen person som inspirasjonskilde da han komponerte kulminasjonen av sin storslagne tonediktproduksjon – Ein Heldenleben (1898). Selv om Strauss tilbakeviste at musikken handlet om ham, inkluderte han en rekke sitater fra sine egne verk i det episke tonediktet. Strauss hadde videreutviklet og perfeksjonert tonediktsjangeren gjennom en rekke verk på 1880- og 90-tallet og Ein Heldenleben inneholder hans aller mest avanserte, varierte og fargerike orkesterbehandling.

Ein Heldenleben er gjennomkomponert og har ingen pauser mellom satsene foruten den dramatiske fermaten mellom første og andre sats. Likevel er tonediktet delt inn i seks deler, navngitt av komponisten selv. Første del er ‘Helten’. Her presenteres det heroiske temaet som følger helten gjennom hele verket – en teknikk Strauss hadde lært av Wagner og den såkalte ledemotivteknikken i hans operaer. Deretter presenterer Strauss ‘Heltens motstander’, ‘Heltens kompanjong,’ ‘Helten i kamp,’ ‘Heltens kamp for fred,’ ‘Heltens tilbaketrekning fra denne verden og fullendelse’ gjennom et intenst og levende symfonisk drama. Her er det bare å stålsette seg for ekte symfonisk ‘action’ fra første til siste tone.

Ein Heldenleben ble urfremført i Frankfurt i 1899 med komponisten selv som dirigent.

(Tekst: Thomas Erma Møller; På bildet: Nobuyuki Tsujii; Foto: Giorgia Bertazzi)