Kverndokk Irgens-Jensen Svendsen

Johan Svendsen var en av Europas største dirigenter, den norske orkestermusikkens far og en av Oslo Filharmoniens viktigste forfedre. Nå kommer en av dagens store norske dirigenter, Eivind Gullberg Jensen, til Oslo med Svendsens sprudlende Symfoni nr. 1 (1866). Med seg har han sopransolist Mari Eriksmoen i Ludvig Irgens-Jensens fargefunklende sangsyklus Japanischer Frühling (1957). Gisle Kverndokks nyskrevne overtyre for blåsere og slagverk er skrevet i anledning Oslo-Filharmoniens 100-års og Bølgen Kulturhus 10-års jubileum, og er en kraftfull hommage til Arne Nordheim.

Johan Svendsen (1840-1911) var en viktig figur i Oslo Filharmoniens forhistorie. I 1871 startet han Christiania Musikforening – en av orkesterets forløpere – og sørget gjennom hele sin karriere for å heve kvaliteten på norsk orkestermusikk både som dirigent og komponist. Selv rakk han ikke å oppleve oppstarten i 1919, men musikken hans fikk umiddelbart en sentral plass på Oslo Filharmoniens repertoar. Svendsens to symfonier, og mange andre orkesterverk, ble fremført i løpet av orkesterets første høst i 1919 og har vært en naturlig del av orkesterets repertoar i hundre år. Også for Ludvig Irgens-Jensens musikk har Oslo Filharmonien vært et sentralt orkester. Orkesteret urfremførte mange av hans verk, deriblant den store kantaten og kjempesuksessen Heimferd i 1930 og orkestersangsyklusen Japanischer Frühling i 1957.

‘Den mest sprudlende genialitet, den kjækkeste nationale tone og en i sandhed glimrende måde at behandle orkesteret på’, skrev Edvard Grieg begeistret i et brev da han hadde hørt en forprøve på Svendsens Symfoni nr. 1 i 1867. Senere omtalte han selve konserten i Kristiania som en ‘triumf for norsk kunst’. Mange mener det var etter denne opplevelsen Grieg skrev ‘Må aldri oppføres!’ på sin egen ‘Symfoni i C-dur’ fra 1864. Grieg anså muligens Svendsen som en større symfoniker enn han selv noen gang kunne bli. Publikum var også begeistret og symfonien gikk sin seiersgang både i Norge og Europa i mange tiår. Siden har Svendsens Symfoni nr. 1 vist seg å være en av de mest levebestandige symfoniene skrevet av en norsk komponist, uansett tidsepoke og stiluttrykk.

Det er nærmest utrolig å tenke på at Svendsen fremdeles var student i Leipzig da han skrev sin Symfoni nr. 1. Den sprudlende genialiteten Grieg hørte, er til stede fra første takt når orkesteret fyrer av gårde den friske og fyrrige førstesatsen. Enda mer utrolig er det at orkestreringen er så fargerik og variert. Den minner mer om Berlioz’ franske orkestreringsstil enn om de tyske komponistene Svendsen studerte i Leipzig. I andre sats viser Svendsen frem en annen typisk side av sin komponistpersonlighet – den søtladne sentimentalikeren og varsomme lyrikeren. Energien tar seg opp igjen i scherzo-satsen, der man kan høre visse elementer som kan forbindes med norsk folkemusikk. Det samme gjelder den energiske finalen. Svendsens Symfoni nr. 1 ble urfremført i bruddstykker i Leipzig og i sin helhet i Kristiania i 1867.

Allerede i 1920 utga Ludvig Irgens-Jensen (1894-1969) sangsyklusen Japanischer Frühling i en versjon for sang og piano. Akkurat som Gustav Mahler og mange andre komponister, ble også Irgens-Jensen inspirert av Hans Bethges tyske gjendiktning av asiatisk litteratur. Bethge utga diktsamlingen ‘Japanischer Frühling’ i 1911 og tekstene til de ni sangene i Irgens-Jensens syklus er hentet fra denne samlingene. I pianoversjonen ble ikke sangsyklusen noen stor suksess, men da Irgens-Jensen endelig fikk ferdigstilt og urfremført orkesterversjonen i 1957, fremstod de i et helt annet lys. Japanischer Frühling har noe av samme fargerikdom og klanglige og melodiske oppfinnsomhet som Mahlers orkestersanger. De er utvilsomt noe av det ypperste som er komponert i denne sjangeren av en norsk komponist.

Gjennom 100 år, og vel så det, har Oslo Filharmonien og dens forløpere vært med på å fremføre og formidle ny norsk musikk. Derfor er det gledelig å kunne presentere flere helt nye norske verk i jubileumssesongen. Ett av disse er et bestillingsverk for blåsere og slagverk av Gisle Kverndokk (f. 1967). ‘Det har blitt en slags festovertyre, som forhåpentligvis vil formidle energi og virtuositet,’ sier Kverndokk om sitt nye verk – et verk som minnes Arne Nordheim, men som også er inspirert av omgivelsene på brygga i Larvik. Kverndokk har markert seg både som operakomponist – med verk som Den fjerde nattevakt og Jorden rundt på 80 dager – og som orkesterkomponist med en rekke større og mindre orkesterverk i sin produksjon.

(Tekst: Thomas Erma Møller; På bildet: Mari Eriksmoen; Foto: Astrid Waller)