Norsk melankoli og russisk krutt

  1. La melancolie
  2. Paganini-rapsodi
  3. Epitaffio
  4. Symfoni nr. 5
  1. Klaus Mäkelä dirigent
  2. Kirill Gerstein piano

Klaus Mäkelä dirigerer norsk og russisk musikk.

Klaus Mäkelä, vår kommende sjefdirigent, dirigerer Sjostakovitsjs kruttsterke Symfoni nr. 5, skrevet med kniven på strupen og Stalin i hælene. Krutt er det også i Rachmaninoffs Rapsodi, der Paganinis virtuositet er flyttet fra strenger til tangenter, her ved Kirill Gerstein. Norges egen Paganini, Ole Bulls vakre La Mélancolie, i Halvorsens smakfulle arrangement, og  Nordheims Epitaffio, er to verk som vender blikket mot fortid og forgjengelighet, men i høyst ulike varianter.

I fortellingene om Arne Nordheim, er gjennomgangstonen at han var en misforstått ‘pling-plong-komponist,’ som verken musikere, dirigenter, publikum eller kritikere forstod, men i virkeligheten var Nordheim-resepsjonen langt mer nyansert og mangefasettert enn som så. Epitaffio var Nordheims definitive gjennombruddsverk. Det ble først spilt i Stockholm og København i 1964 – konsertene ble omtalt som store suksesser i den nordiske musikkpressen – og i januar 1965 satte sjefdirigent Herbert Blomstedt det nye verket på programmet også i Oslo. Til sammen fremførte Blomstedt og Oslo Filharmonien Epitaffio hele seks ganger på 1960-tallet og verken publikum eller pressen var udelt negative, men derimot overveiende interesserte og nysgjerrige på Nordheims nye uttrykk. I tillegg til Epitaffio, ble også Aftonland og Canzona per orchestra fremført av Oslo Filharmonien på 1960-tallet. Siden ble Nordheim en viktig komponist for orkesteret, som også har urfremført flere av hans verker.

Ole Bull (1810-1880) var først og fremst kjent i sin samtid som verdensberømt fiolinvirtuos og som foregangsmann for den norske nasjonalromantikken. Blant annet hadde Bull en stor innflytelse på den unge Edvard Grieg. Ved siden av musikerkarrieren, var Bull også komponist, men selv om han skrev flere titalls komposisjoner, er det kun to som har tålt tidens tann – de udødelige melodiene ‘Sæterjentens søndag’ og ‘I ensomme stunde.’ Bull noterte ned melodien til ‘I ensomme stunde’ første gang rundt 1850. Siden laget både han selv og andre en rekke arrangementer av den vakre melodien – aller mest kjent er Johan Halvorsens versjon for strykeorkester fra 1914, der melodien skiftet navn til det mer internasjonale La Mélancolie.

En annen av 1800-tallets store fiolinvirtuoser – og kanskje den aller største – var Niccolo Paganini (1782-1840). Heller ikke Paganini nådde helt opp til de største som komponist, men enkelte av hans verker fremføres fremdeles ofte. Det aller mest berømte er trolig den ikoniske og djevelsk vanskelige samlingen med 24 kapriser for solofiolin, der særlig den aller siste har inspirert mange komponister til å skrive nye verk over det samme temaet. En av dem var Sergej Rachmaninoff (1873-1943) som komponerte variasjonsverket Rapsodi over et tema av Paganini med hele 24 variasjoner over Paganinis tema. Rapsodien minner om en fullverdig pianokonsert i omfang og uttrykk, og setter pianosolisten på prøver av tilsvarende vanskelighetsgrad som Paganini ga fiolinistene. Verket ble urfremført i 1934 i Baltimore, Maryland, og har siden vært blant komponistens oftest fremførte komposisjoner.

Mens Rachmaninoff valgte å flykte fra Russland etter revolusjonen og bosette seg i USA, ble Dmitrij Sjostakovitsj (1906-1975) værende i landet. Hans ambivalente forhold til styresmaktene skulle komme til å prege hele hans komponistvirksomhet, særlig etter at Josef Stalin kom til makten. Sjostakovitsj ble truet på livet og musikken hans ble i 1936 angrepet i partiavisen Pravda (Sannhet) for å være formalistisk, kaotisk og uforenlig med partipolitiske idealer. Av frykt for sitt eget liv – mange av Sjostakovitsjs kunstnervenner hadde ‘forsvunnet’ – trakk han tilbake sin moderne og utfordrende Symfoni nr. 4 før urfremføringen. I stedet komponerte han en ny symfoni, Symfoni nr. 5, som fikk påklistret undertittelen ‘en sovjetisk kunstners svar på berettiget kritikk.’ Symfonien skulle vise seg å være Sjostakovitsjs redning – et mesterverk der han fant den ultimate balansen mellom kunstnerisk nyskaping og respekt for stalinistenes urimelige krav til kunstens form, innhold og formål.

Symfonien åpner med en voldsomt energisk førstesats, som etter en intens kamp ender i en merkverdig og monstrøs Stalin-vennlig marsj – trolig et satirisk stikk til statslederen. Satire, ironi og humor er det også i den ertende andresatsens forskrudde vals. Symfoniens virkelige emosjonelle kjerne ligger likevel i tredjesatsen. Borte er trompeter, marsjrytmer, maskingeværslagverk og satire. Tilbake står et rikt teppe av strykere, delt i ni grupper, og solistiske treblåsere som spiller lange, elegiske melodier – like vakre som Tsjaikovskijs, men blottet for romantisk skjønnmaling. Dette er vondvakker realisme. Det er liten grunn til å betvile historiene fra urfremføringen i Leningrad i 1937 da et undertrykket og sulteforet russisk publikum gråt seg gjennom satsen. Symfonien avsluttes med en ny Stalin-marsj, men triumfen er påtatt og det ligger mye mellom notelinjene. Etter urfremføringen klappet publikum i Leningrad, etter sigende, i 40 minutter, litt for Stalin, men mest for Sjostakovitsj.

Da Arne Nordheim (1931-2010) entret den norske offentligheten for alvor, på 1950- og 1960-tallet, skapte han stor debatt og ble raskt den fremste representanten for den norske modernismen. Nordheim eksperimenterte med elektronisk musikk allerede på 1950-tallet, men det var særlig på 1960-tallet at han ble en pioner innen elektroakustisk musikk, både nasjonalt og internasjonalt. Nordheims store gjennombrudd var Epitaffio for orkester og lydbånd, komponert i 1963. Tittelen betyr gravskrift og tar utgangspunkt i diktet ‘Ed è sùbito sera’ [Og plutselig er det kveld] av Salvatore Quasimodo.

Eksistensielle temaer, som liv, død og forgjengelighet, går igjen i hele Nordheims produksjon, og kontrastene mellom væren og ikke-væren, mellom lys og mørke, er et sentralt tema også i Epitaffio. Her bruker Nordheim den såkalte klangflateteknikken – en teknikk som gjør at musikken ikke først og fremst drives av melodiske ideer eller harmoniske vendinger, men der store flater av kontrasterende klanger settes opp mot hverandre. Den samme teknikken ble brukt av polske komponister som Penderecki og Lutoslawski. Forbindelsene til Polen ble helt avgjørende for Nordheim som tilbrakte lange perioder på 1960- og 1970-tallet i et studio i Warszawa, der de hadde Europas beste utstyr for å utforske elektroakustisk lyd.

Epitaffio ble urfremført i Stockholm i 1964 og er ett av Nordheims mest berømte verk.

(Tekst: Thomas Erma Møller; På bildet: Klaus Mäkelä: Foto: Charlotte Wiig)

Les mer

Billetter

  • Voksen: 120 - 490 kr
  • Honnør: 120 - 395 kr
  • Student: 120 - 245 kr
  • Barn: 120 kr
Kjøp billett

Konserten inngår i flg. abonnement: