Solist Khatia Buniatishvili.

Parenes lek

  1. Don Juan
  2. Pianokonsert nr. 1
  3. Konsert for orkester
  1. Vasily Petrenko dirigent
  2. Khatia Buniatishvili piano

Richard Strauss' tonedikt Don Juan, Belá Bartóks Konsert for orkester og Tsjaikovskijs pianokonsert nr. 1 - med pianofenomenet Khatia Buniatishvili som solist.

Få kunstuttrykk passer den legendariske forføreren Don Juan bedre enn det senromantiske suget i Richard Strauss’ tonespråk. Sjefdirigent Petrenko har med seg Strauss’ glødende tonedikt og dessuten det georgiske pianofenomenet Khatia Buniatishvili, som fremfører Tsjaikovskijs forførende Pianokonsert nr. 1. Og hele orkesteret får briljere i Bartóks oppfinnsomme og vidunderlige Konsert for orkester der klangfargene glitrer, samklangene funkler og instrumentparene danser og leker med hverandre.

På slutten av 1800-tallet perfeksjonerte Richard Strauss (1864-1949) tonediktet. Med datidens mest moderne og intrikate orkestrering ga han assosiasjonsrike musikalske uttrykk til fortellinger, forestillinger og ideer. Dette tonespråket er som skapt for musikalsk portrettering av den legendariske forføreren Don Juan. Samtidig har Strauss gitt plass til et mer sammensatt og tvetydig karakterportrett enn man kunne forvente. Strauss’ utgangspunkt var ikke de gamle fortellingene om Don Juan fra renessansen, men Nikolaus Lenaus ufullendte Don Juans Ende fra 1844, der forføreren blir deprimert over aldri å finne den ideelle kvinnen og ender opp ensom, melankolsk og suicidal. I Don Juan bruker Strauss orkesteret og en rik melodisk og harmonisk palett. Her klinger hans forføreriske evner og notoriske jag etter kvinner, men også hans tvil og utilfredshet, og til slutt desperasjon og depresjon. Don Juan ble urfremført i Weimar i 1889.

Da Pjotr Iljits Tsjaikovskij (1840-1893) viste frem Pianokonsert nr. 1 til Nikolai Rubinstein i 1874, ble ikke den berømte pianisten spesielt imponert over det nye verket. Han skjelte ut Tsjaikovskij og ga ham en liste over små og store endringer som måtte gjøres innen en viss dato for at Rubinstein i det hele tatt skulle fremføre verket. Tsjaikovskij ble fornærmet og svarte at ’jeg kommer ikke til å endre en eneste note’. Han endret likevel noen små detaljer, men beholdt det aller meste fra den første versjonen. Da konserten ble urfremført i Boston i 1875 med Hans von Bülow som solist, ble den mottatt med stormende jubel og føk inn på det internasjonale standardrepertoaret.

Åpningen av Pianokonsert nr. 1 er en av musikkhistoriens mest berømte og virkningsfulle med de tre kraftfulle hornmotivene og påfølgende orkestersmellene før pianisten dundrer løs sine kolossale akkorder som akkompagnement til strykernes deilige melodi. Selv om mye krutt er fyrt av i de første taktene av konserten, har ballettkongen likevel flere uforglemmelige melodier på lager, både i førstesatsen og ikke minst i andre sats med det yndige fløytetemaet. Etter den måteholdne andresatsen, tenner Tsjaikovskij igjen på alle plugger når han fyrer opp en fyrrig ’Allegro con fuoco’ som finale med et folkloristisk inspirert, galopperende tema som rød tråd og med et bredt anlagt, erkeromantisk tema som følgesvenn.

Folkloreelementer er det også i Béla Bartóks (1881-1945) Konsert for orkester. Den ungarske folkesjelen er aldri langt unna i Bartóks musikk og han kombinerer stadig vekk klassisk tradisjon og nyskapende kunstmusikk med elementer fra folkemusikken, gjerne krydret med uvanlige skalatyper og akkordstrukturer, og fargelagt med den mest varierte og velklingende orkestrering du kan tenke deg. Konsert for orkester ble et av de siste verkene Bartók fullførte før han døde i 1945. Verket ble urfremført i Boston i 1944.

Konsert for orkester består av i alt fem satser, og mange har påpekt at formen er som et palindrom. På hver side av den langsomme og småskumle tredjesatsen er det en munter scherzo, og disse to er igjen flankert av to vektige yttersatser med høy intensitet og raskt tempo. Konserten er så innholdsrik at det er vanskelig å plukke ut høydepunkter eller typiske trekk. Bartóks karakteristiske ‘nattmusikk’ i tredjesatsen, introdusert helt i begynnelsen av første, er trolig ett av dem. Her skapes stemningen med mange kromatiske halvtonetrinn i kombinasjon med åpne kvarter, strykeinstrumenter med sordin (demper), langsomt tempo, glissandoeffekter og en mørk grunnkarakter.

Enda mer berømt er likevel andresatsen. I stillheten etter førstesatsens drama, setter en skarptromme i gang en pirrende rytmefigur som inviterer til ‘Parenes lek.’ Første par ut er fagottene. I fikserte sekstintervaller snor og snirkler de seg gjennom komponistens lunefulle melodifraser. Så tar oboene over, og sekstene er byttet ut med terser, før klarinettene, fløytene og trompetene følger i tur og orden. Melodiene parallellføres i nye intervallforhold for hvert par. Hele tiden følges de av et delikat akkompagnement, der Bartók viser hele sitt rike repertoar av effekter, spilleteknikker og klanglige nyanseringer for strykeinstrumenter.

Både Strauss’ Don Juan og Tsjaikovskijs Pianokonsert nr. 1 har vært sentrale verk på Oslo Filharmoniens repertoar gjennom 100 år. Begge verkene ble fremført i løpet av orkesterets aller første sesong i 1919-1920 og deretter et tosifret antall ganger i løpet av det første tiåret. Sammen med Wagner, Svendsen og Grieg, samt klassikerne Beethoven og Mozart, var Tsjaikovskij en av de komponistene som ble oftest fremførte i åpningssesongen da hele 14 ulike Tsjaikovskij-verk ble fremført, noen attpåtil flere ganger. Det var også med Tsjaikovskijs musikk Oslo Filharmonien fikk sitt definitive internasjonale gjennombrudd på 1980-tallet. 

Billetter

  • Voksen: 120 - 490 kr
  • Honnør: 120 - 395 kr
  • Student: 120 - 245 kr
  • Barn: 120 kr
Kjøp billett

Konserten inngår i flg. abonnement:

Denne konserten spilles også: