Dirigent Vasily Petrenko.

Musikk av Halvorsen, Strauss og Tsjaikovskij

Denne konserten ble spilt:

  1. Norsk rapsodi nr. 1
  2. Obokonsert
  3. Symfoni nr. 5
  1. Vasily Petrenko dirigent
  2. David Friedemann Strunck obo

Få symfonier har betydd mer i Oslo Filharmoniens historie enn Tsjaikovskijs Symfoni nr. 5.

Verket var sentralt i orkesterets internasjonale gjennombrudd og har alltid vært en av våre publikumsfavoritter. Symfonien åpner stille og mystisk med klarinettens skjebnemotiv, men snart strømmer verdens vakreste melodier og mest storslåtte orkesterklang ut av orkesteret. Og så er vår egen David Friedemann Strunck solist i Richard Strauss’ Obokonsert − et høydepunkt på oborepertoaret, skrevet av en livsklok komponist i 1945.

Johan Halvorsen (1864−1935) var en av bærebjelkene i norsk musikkliv tidlig på 1900-tallet. Han gjorde seg først bemerket som fiolinist og siden som dirigent, og på 1890-tallet fikk han et stort gjennombrudd som komponist med orkesterstykket Bojarenes inntogsmarsj.

Fra 1899 ledet Halvorsen orkesteret ved Nationaltheatret i Kristiania, som på den tiden var hovedstadens største orkester. Da Oslo-Filharmonien ble stiftet (som Filharmonisk Selskaps Orkester) i 1919, ble Halvorsen innsatt som én av tre sjefdirigenter, en stilling han hadde i ett år før han gikk tilbake til Nationaltheateret.

Norsk rapsodi nr. 1 er skrevet nettopp i 1919. Rapsodiformen ble populær gjennom de ungarske rapsodiene Franz Liszt skrev fra 1840-tallet og utover, først for klaver og senere for orkester. Johan Svendsen skrev fire norske rapsodier på 1870-tallet, som Johan Halvorsen senere lot seg inspirere av.

Norsk rapsodi nr. 1 består av tre deler, alle basert på norske folkemelodier som bearbeides med kreativ og effektfull orkestrering. Etter en kort innledning presenterer en solofiolin den muntre springaren som første del bygger på. Så skifter stemningen brått når den sorgtunge folkevisen Jeg lagde meg så silde introduseres i en cellosolo. Kontrasten er like stor til tredje del, der en halling er springbrettet inn i den forrykende avslutningen.

Richard Strauss (18641949) var over 80 år da han komponerte sin Obokonsert i 1945. Da kunne han se tilbake på en eventyrlig karriere som komponist og dirigent  en karriere som ikke bare hadde overlevd to verdenskriger, men også noen av de mest dramatiske stilendringene i musikkhistorien. Strauss fant sin egen plass i den musikalske modernismen, på siden av de mest radikale strømningene, men likevel med et distinkt og nyskapende tonespråk  først med tonedikt på slutten av 1800-tallet og deretter særlig med de epokegjørende operaene han komponerte i løpet av 1900-tallets første halvdel. I Obokonserten baserer han tonespråket på et romantisk ideal, men med innslag av modernismens harmoniske vendinger. Ideen fikk Strauss av en amerikansk soldat og oboist som var utstasjonert i nærheten av Garmisch i 1945. Strauss avviste først at han ville skrive en obokonsert, men ble åpenbart inspirert av ideen og hadde verket ferdig noen måneder senere.

Obokonserten har tre satser. I første sats inngår obosolisten i et lekent samspill med de andre treblåserne og med orkesteret for øvrig. Andresatsen er mer tilbakeholdt og elegisk  her spiller Strauss på nostalgien tilbake til senromantikkens kromatiske melodier og harmonikk. Den lekne vivacen fungerer som innledning til finalesatsen, men selv om uttrykket er lekent, stiller solostemmen store krav til oboistens tekniske egenskaper. Sirkelpust er et must for å få til Strauss’ lange fraser, og solisten må dessuten mestre både hurtige løpe og store sprang konserten igjennom.

Strauss’ Obokonsert ble urfremført i Zürich i 1946 med Marcel Saillet som solist og er i dag en av de aller mest populære solokonsertene for instrumentet.

Tsjaikovskijs Symfoni nr. 5 har alltid funnet en spesielt god gjenklang i Oslo-Filharmonien. Symfonien ble fremført i orkesterets aller første sesong og har vært umåtelig populær blant musikere, dirigenter og publikum i Oslo helt siden 1920-tallet. Et halvt århundre senere skulle nettopp Tsjaikovskijs symfonier være helt sentrale da Oslo Filharmoniens fikk sitt definitive internasjonale gjennombrudd. Innspillingene av Symfoni nr. 4, 5 og 6 med Mariss Jansons på 1980-tallet vant en rekke priser og var starten på det endelige løftet inn i toppsjiktet av europeiske orkestre. 

Klarinettenes mørke molltema, akkompagnert av dype, alvorstunge strykere, innvarsler en tragisk skjebne i åpningen av Pjotr Iljitsj Tsjaikovskijs (18401893) Symfoni nr. 5. Konstruert etter samme modell som Beethovens femte, går temaet gjennom kamp til seier, fra mørke til lys, i løpet av symfoniens musikalske forløp. Og sannelig er det mye drama, selv etter at triumfen tilsynelatende er nådd i begynnelsen av finalen og temaet ikke lenger er mollstemt, men kledd i begeistret dur. Den truende skjebnen overvinnes til slutt og symfonien ender tross motstanden i seier. Da femte symfoni var ferdig i 1888 hadde nok likevel Tsjaikovskij selv innsett at skjebnen ikke var så barmhjertig, noe som skulle komme til å prege hans hjerteskjærende sjette symfoni noen år senere. Tsjaikovskij skjulte sin seksuelle legning hele livet og døde som en ulykkelig mann i 1893. Selv om dødsårsaken var kolera, har mange spekulert i om det tidlige dødsfallet var selvforskyldt.

Selv om Symfoni nr. 5 har en dramatisk form og et tydelig plott, husker de fleste aller best de vidunderlige melodiene, saftige orkesterklangene og mange uttrykksfulle enkeltøyeblikkene i verket. For hvem kan vel glemme ballettmesterens vidunderlige vals i tredje sats eller den lekre, lyriske hornsoloen og den rike orkesterpalletten i den berømte andresatsen  for ikke å snakke om de ekspressive bølgene, løpene og sveipene som skyller gjennom verket.

Symfoni nr. 5 var på ingen måte noen umiddelbar suksess. Kritikerne var skeptiske etter urfremføringen i St. Petersburg i 1888 og Tsjaikovskij beskrev verket som en fiasko (!) etter å ha dirigert det i Praha. Siden har det imidlertid inntatt en soleklar plass på det internasjonale standardrepertoaret og er en av tidenes oftest fremførte og mest berømte russiske symfoni – uansett komponist og tidsepoke.

(Tekst: Thomas Erma Møller; På bildet: Vasily Petrenko; Foto: Svetlana Tarlova)

Les mer

Billetter

  • Voksen: 120 - 490 kr
  • Honnør: 120 - 395 kr
  • Student: 120 - 245 kr
  • Barn: 120 kr

Konserten inngår i flg. abonnement:

Bak notene

Sjefdirigent Vasily Petrenko i samtale med direktør Ingrid Røynesdal. Kl. 1830 i Glasshuset.