Tsjaikovskij Torvund Petrenko

Konserten åpner med Øyvind Torvunds (f. 1976) To symfoniske dikt, som er bestilt av Oslo Filharmonien i anledning 100-årsjubileet. Torvund er en av sin generasjons mest anerkjente komponister, med en stor og særegen produksjon å vise til.

Ved siden av musikkstudier i Oslo og Berlin har Torvund spilt gitar i rocke- og improband, og han tar i bruk mangfoldige og motsetningsfylte virkemidler i sin musikk: lyder fra rock eller fra hverdagslivet dukker opp i kammermusikk, improvisasjon kombineres med detaljert komposisjon og alvorstungt kontrapunkt krydres med humor.

I det nye verket utforsker Torvund sin interesse for natur og romantikk og det han kaller "modernismen i naturen"."Å kalle disse stykkene symfoniske dikt er en måte å ta i bruk tradisjonen på," sier Øyvind Torvund. "Det er noe fint med at musikken begynner i en konkret situasjon, et narrativ som kan utvikle seg i flere retninger."

Det første diktet heter "Morgon i skogen" − en i utgangspunktet idyllisk scene der skogen våkner til fuglesang og andre skoglyder. Etter hvert utvides skogsscenen til å omfatte omverdenen og lyden av trafikk og støy. Komponisten beskriver diktet som "en langsom transformasjon der akkorder, melodier og støy lever sammen."

Torvund ønsker å skape en organisk lydverden i diktet, men uten å bruke autentiske lyder fra naturen. Fuglesangen skapes for eksempel vekselvis av strykere, elektronikk og en såkalt fuglelokk. Han liker også å kombinere musikalske elementer som "jobber mot hverandre", som "billige, plastikkaktige synthlyder og den mest utsøkte strykerklangen."

Det andre diktet, "Ein tur inn i framtida", begynner med det komponisten kaller "en enkel, barnslig idé": en trommemarsj med plystret melodi − noen skal ut på tur! På veien møter turgåerne abstrakte former, roboter og mye fremmed og ukjent − i modernistisk musikkdrakt. Fremtidsvisjonen vi presenteres for er ikke utelukkende lys og lystig − selv om turgåernes innstilling er plystrende positiv.

Tsjaikovskijs Symfoni nr. 5 har alltid funnet en spesielt god gjenklang i Oslo-Filharmonien. Symfonien ble fremført i orkesterets aller første sesong og har vært umåtelig populær blant musikere, dirigenter og publikum i Oslo helt siden 1920-tallet. Et halvt århundre senere skulle nettopp Tsjaikovskijs symfonier være helt sentrale da Oslo Filharmoniens fikk sitt definitive internasjonale gjennombrudd. Innspillingene av Symfoni nr. 4, 5 og 6 med Mariss Jansons på 1980-tallet vant en rekke priser og var starten på det endelige løftet inn i toppsjiktet av europeiske orkestre.

Klarinettenes mørke molltema, akkompagnert av dype, alvorstunge strykere, innvarsler en tragisk skjebne i åpningen av Pjotr Iljitsj Tsjaikovskijs (1840−1893) Symfoni nr. 5. Konstruert etter samme modell som Beethovens femte, går temaet gjennom kamp til seier, fra mørke til lys, i løpet av symfoniens musikalske forløp. Og sannelig er det mye drama, selv etter at triumfen tilsynelatende er nådd i begynnelsen av finalen og temaet ikke lenger er mollstemt, men kledd i begeistret dur. Den truende skjebnen overvinnes til slutt og symfonien ender tross motstanden i seier. Da femte symfoni var ferdig i 1888 hadde nok likevel Tsjaikovskij selv innsett at skjebnen ikke var så barmhjertig, noe som skulle komme til å prege hans hjerteskjærende sjette symfoni noen år senere. Tsjaikovskij skjulte sin seksuelle legning hele livet og døde som en ulykkelig mann i 1893. Selv om dødsårsaken var kolera, har mange spekulert i om det tidlige dødsfallet var selvforskyldt.

Selv om Symfoni nr. 5 har en dramatisk form og et tydelig plott, husker de fleste aller best de vidunderlige melodiene, saftige orkesterklangene og mange uttrykksfulle enkeltøyeblikkene i verket. For hvem kan vel glemme ballettmesterens vidunderlige vals i tredje sats eller den lekre, lyriske hornsoloen og den rike orkesterpalletten i den berømte andresatsen − for ikke å snakke om de ekspressive bølgene, løpene og sveipene som skyller gjennom verket.

Symfoni nr. 5 var på ingen måte noen umiddelbar suksess. Kritikerne var skeptiske etter urfremføringen i St. Petersburg i 1888 og Tsjaikovskij beskrev verket som en fiasko (!) etter å ha dirigert det i Praha. Siden har det imidlertid inntatt en soleklar plass på det internasjonale standardrepertoaret og er en av tidenes oftest fremførte og mest berømte russiske symfonier – uansett komponist og tidsepoke.

(Tekst: Fred-Olav Vatne (Torvund)/Thomas Erma Møller (Tsjaikovskij); Foto: CF Wesenberg)