Ravel Saariaho Salonen

På 1900-tallet utviklet franske komponister en særegen sensitivitet for musikkens klang. I Daphnis et Chloe fargelegger Ravel gjeterfabelen med ren magi og i Valses nobles danser orkesteret i sin vakreste vårkjole. Inspirert av fransk tradisjon, har den finske samtidsduoen Saariaho og Salonen tatt klangkunsten inn i et nytt årtusen med sine fantasifulle og finmaskede toneunivers.

Maurice Ravel (1875−1937) nevnes gjerne i samme åndedrag som Claude Debussy, og selv om de to franske mestrene komponerte i ulik stil, delte de interessen for klang. Begge var opptatt av hvordan de kunne sette sammen nye samklanger eller sette velkjente samklanger inn i nye sammenhenger. Dessuten utforsket de instrumentenes klangfarger, både solo og i subtilt samspill med andre instrumenter, for å oppnå den ønskede effekten. Det er tydelig både i Valses nobles et sentimentales og, ikke minst, i Ravels aller største mesterverk, balletten om gjeterparet Daphnis et Chloe, urfremført i 1912 og her representert ved orkestersuite nr. 2.

Med utholdte klanger i dempede strykere og horn, og raslende løp i harper, fløyter og klarinetter, maler Ravel frem naturen som våkner når solens første stråler funkler i orkesteret og danner et klanglig-pittoresk lerret for handlingen. Etter hvert stiger en tydeligere, pentatont farget melodi frem, som når sitt lidenskapelige klimaks når kjærligheten slår ned i det intetanende paret. Den fysiske kjærligheten må likevel vente til den ville og rytmisk drivende avslutningen, delvis i 5/4 takt, for å få utløp for sine mer dionysiske drivkrefter, utpenslet i hele det gigantiske orkesterapparatet. I mellomtiden hylles naturguden Pan og hans Syrinx med fyrrig fløytespill og rike klanger i midtpartiet.

Akkurat som Ravel, har finske Kaija Saariaho (f. 1952) latt seg inspirere av instrumentenes klanglige ressurser. Harpekonserten Trans (2015) er bygget rundt de unike mulighetene akkurat harpen tilbyr. Selv sier hun: ‘Trans er en kontemplasjon basert på egenskapene jeg elsker ved harpen, som de mange mulighetene for glissandi, å kunne høre så tydelig at fingrene plukker på strengene, den rike resonansen og det store registeret.’ Verket preges av de mange delikate og intrikate dialogene mellom solist og orkester. Saariaho har både studert og vært bosatt i Frankrike og ble tidlig opptatt av spektralmusikk og andre franske stilarter. Gjennom hennes fascinerende tonespråk er det ikke vanskelig å spore en ‘fransk’ klangsensitivitet. Harpekonserten er skapt i samarbeid med kveldens solist Xavier de Maistre.

Som et ekko av Saariahos suksess på den internasjonale samtidsmusikkscenen, har Esa-Pekka Salonen (f. 1958) blitt stadig mer etterspurt som komponist de senere årene. I orkesterverket Helix (2005) øser han av sin rike detaljkunnskap om orkestermediet, ervervet gjennom flere tiår som verdensledende dirigent. En heliks er en tredimensjonal spiral, og Salonen mener verkets form kan beskrives på denne måten. Videre sier han: ‘Prosessen i Helix er i bunn og grunn en ni minutter lang accelerando. Det musikalske uttrykket endrer seg drastisk i løpet av de ni minuttene: Den idylliske, nærmest pastorale åpningsfrasen for piccolo og kontrafagott kommer igjen senere i horn og trompeter, fortissimo, og omgitt av et travelt tuttiorkester. Den avsluttende delen viser materialet i et nærmest manisk lys.’

(Tekst: Thomas Erma Møller; På bildet: Xavier de Maistre; Foto: Gregor Hohenberg, Sony Classical)