Schubert Haydn Mendelssohn

Mendelssohns Symfoni nr. 4 ‘Den italienske’ bobler nesten over av livsglede og brenner til fra start med strykernes solfylte tema som synger over blåsernes kaklende akkompagnement. Livsglede er det også i Haydns herlige Trompetkonsert, her på leppene til vår egen solotrompetist, Brynjar Kolbergsrud, og i Schuberts Symfoni nr. 5 som smiler med uimotståelig ‘mozartsk’ munterhet.

Selv om Joseph Haydn (1732−1809) og Schubert ofte sies å tilhøre to forskjellige århundrer og to forskjellige musikkhistoriske epoker, er det ofte forbausende kort vei mellom Haydns sene klassisisme og Schuberts tidlige romantikk. Haydn komponerte sin Trompetkonsert bare 20 år før Schuberts Symfoni nr. 5 og de to verkene deler mye av samme karakter. Haydn skrev sin mest berømte solokonsert i begeistring over den nye trompeten Anton Weidinger hadde introdusert i 1790 som gjorde at man kunne spille alle de kromatiske tonene i skalaen og ikke bare overtonerekken som tidligere. Det forbløffet publikum da Weidinger urfremførte konserten i Wien i 1800, og har fortsatt å begeistre lyttere i mer enn 200 år.

‘O Mozart! Udødelige Mozart! Hvilke utallige inntrykk av et lysere og bedre liv du har stemplet i våre sjeler!’, skrev Franz Schubert (1797−1827) ivrig i dagboken sin noen måneder før han komponerte Symfoni nr. 5 i 1816. Symfonien er skrevet for et klassisk orkester av samme størrelse og apparat som i mange av Mozarts symfonier og minner om Mozart i melodier, samklanger, form og uttrykk. Schubert var kanskje ikke et vidunderbarn av Mozarts kaliber, men han var fremdeles tenåring da han komponerte denne feiende flotte symfonien. Og selv om den utstråler samme klassiske klarhet som Mozarts, eller Haydns for den saks skyld, er det også en ‘schubertsk’ kromatikk i melodiene og romantisk uforutsigbarhet i uttrykket.

Enda et par tiår senere var komponistene enda mer innhyllet i romantisk tankegods. Felix Mendelssohn (1809−1847) var på europaturné i 1829−1831 og skrev begeistret hjem: ‘Dette er Italia! Og nå har det begynt, det jeg har ansett å være den største glede i livet. Og jeg elsker det. Dagen i dag var så rik at nå, på kvelden, må jeg samle meg litt, så derfor skriver jeg for å takke dere, kjære foreldre, for at dere har gitt meg all denne lykken.’ Inspirert av Italia, skrev Mendelssohn sin lyse, livsbejaende og deilig optimistiske Symfoni nr. 4.

Etter den vitale førstesatsen, følger en andresats preget av høytidelig ro. Satsen ble inspirert av et pilegrimsfølge komponisten så i Italia, og man kan nærmest høre følget vandre verdig gjennom landskapet. I tredje sats byttes pilegrimenes ærverdige skritt ut med lette danseføtter og grasiøse bevegelser før finalen fyrer av en ny salutt med samme snert som førstesatsen, men denne gangen er det strykerne som kakler i bakgrunnen og blåserne som briljerer i forgrunnen.

Symfoni nr. 4 ble urfremført i London i 1833 med komponisten selv som dirigent. Siden har den vært blant Mendelssohns desidert mest populære og oftest fremførte verk.

(Tekst: Thomas Erma Møller; På bildet: Brynjar Kolbergsrud; Foto: Daniel W. Kjellesvik)