Brahms Sibelius

Dette er horngruppens store kveld! De åpner Sibelius-symfonien og introduserer ‘Svanehymnen’ i finalen, og attpåtil innleder de en bauta av en klaverkonsert med et smykke av en melodi. Selv om Brahms’ Pianokonsert nr. 2 er mer symfonisk enn virtuos, får Simon Trpčeski definitivt vist hele sin eminente teknikk når Brahms velter sine voldsomme bølger utover tangentene.

‘Herregud, denne skjønnhet!’, skrev Jean Sibelius (1865−1957) i dagboken sin da 16 svaner sirklet over ham en vårdag i 1915. Så noterte han horntemaet fra finalen i Symfoni nr. 5 (1919). Naturen inspirerte Sibelius, men de endelige verkene er likevel uttrykk for det universelle og evige, hevet over imitasjon og inspirasjon. Symfoni nr. 5 er et av hans mest helstøpte mesterverk i så måte: allerede fra åpningens pastorale idyll leder alle klanglige, melodiske og harmoniske ideer frem til ’Svanehymnen’ og de berømte sluttsaluttene der tiden står stille et øyeblikk. Ideen om symfonisk enhet og det han selv kalte ‘dyp logikk’ var viktig for Sibelius som strebet etter et konsentrert og kraftfullt uttrykk, men likevel variasjon og innovasjon i klang og tekstur underveis i prosessen. Siden urfremføringen i Helsinki i 1919 har Symfoni nr. 5 vært blant Sibelius’ oftest fremførte verker og et høydepunkt i nordisk musikkhistorie.

En annen som var opptatt av symfonisk enhet og ‘dyp logikk’ var Johannes Brahms (1833−1897). Derfor fylte han solokonsertene med symfoniske proporsjoner, formtyper og tyngde, og ikke innholdsløst virtuoseri. Med sine fire massive satser er konserten en av de virkelige tungvekterne på repertoaret og beryktet blant pianister. Selv om mange kaller konserten en symfoni med klaver, kastes solisten ut i tekniske utfordringer som kadensen allerede etter få takter av førstesatsen. Bak den mektige fasaden er Pianokonsert nr. 2 variert i uttrykk og karakter. Hør bare på cellosoloen som varsomt stryker deg på kinnet i tredje sats og som Brahms senere gjorde om til sangen ‘Immer leiser wird mein Schlummer’ [Min slumring blir stadig mykere] eller på de dansende ungarske rytmene i den grasiøse finalesatsen. Sistnevnte falt spesielt godt i smak da verket ble urfremført i Budapest i 1881 med Brahms selv som solist.

(Tekst: Thomas Erma Møller; På bildet: Simon Trepčeski)