Brahms Rachmaninoff Petrenko

Simon Trpceski kommer til Oslo for å spille Brahms’ monumentale Pianokonsert nr. 1 med Oslo Filharmonien og Vasily Petrenko. Og så fremfører orkesteret noen av de mest inspirerte og assosiasjonsskapende symfoniske diktene på repertoaret. Rachmaninoff har gitt mørk klangbunn til Böcklins symbolistiske maleri i De dødes øy og Smetana viser stolt fram biter av kultur og natur fra hjemlandet. Først krysser vi landskapet på en drømmetur langs Moldau før vi spisser ørene og lytter til legenden om krigerkvinnen Sárka.

I den gjengse musikkhistoriefortellingen, der Beethovens ‘Keiserkonsert’ (nr. 5) opptar en enestående posisjon blant romantikkens pianokonserter, er Johannes Brahms’ (1833−1897) Pianokonsert nr. 1 tronarvingen. Med et omfang, et uttrykksregister og en monumentalitet som overgikk forgjengeren, satte Brahms en ny standard for sjangeren. Selv om konserten stiller kvelende tekniske krav til virtuositet og briljans, er det likevel ikke bravuren i seg selv som er poenget. Her spiller solisten seg inn i et drama som foregår like mye i og med orkesteret.

Pianokonsert nr. 1 har, tradisjonen tro, tre satser, og også i form lener Brahms seg på tidligere modeller. Førstesatsen er i klassisk sonatesatsform, men der alle delenes lengde og innhold er sprengt i fillebiter. Det symfoniske dramaet med pianisten i hovedrollen etterfølges av en langt roligere andresats. ‘Jeg maler et ømt portrett av deg,’ skal Brahms ha sagt om denne satsen til Clara Schumann. Andre har vært mer opptatt av hvordan den flyter nærmest som Palestrinas vokalpolyfoni og har en åndelig aura ved seg. I begynnelsen av finalen tar pianisten saken i egne hender og dundrer av gårde med rytmisk sting og virtuos snert. Pianokonsert nr. 1 ble urfremført i Hannover i 1859 og ble Brahms første suksess som orkesterkomponist.

Akkurat som Brahms, brukte Sergej Rachmaninoff (1873−1943) pianokonserten for å etablere seg som orkesterkomponist. Da han komponerte det symfoniske diktet De dødes øy i 1908 hadde han allerede opplevd enorm suksess med Pianokonsert nr. 2 og hadde kanskje allerede Pianokonsert nr. 3 i tankene. Inspirasjonen til De dødes øy fikk Rachmaninoff da han så en svart-hvitt gjengivelse av Arnold Böcklins maleri med samme navn i Paris i 1907. ‘Hvis jeg hadde sett originalen, hadde jeg nok ikke skrevet De dødes øy. Jeg liker den i svart-hvitt,’ uttalte han skuffet etter å ha sett maleriet i farger noen år senere. Musikken er likevel fargerik, selv om det er de mørke klangene som dominerer lydbildet når Rachmaninoff ror sakte mot det gudsforlatte stedet og minner oss om døden ved å sitere den gamle Dies irae – hymnen. De dødes øy ble urfremført i Moskva i 1909.

Da er stemningen lystigere når vi følger de små bekkene som sildrer så lekent i treblåserne og flyter sammen til én stor elv i det deilige strykertemaet når Bedřich Smetana (1824−1884) portretterer Vltava [Moldau] i det andre symfoniske diktet i samlingen ‘Má Vlast’ [Mitt land]. Smetana var en stor musikalsk ordmaler og melodiker. Derfor kan man virkelig få følelsen av å flyte nedover elven og se det bøhmiske landskapet gli forbi på begge elvebredder i dette tonediktet. I det tredje av i alt seks tonedikt har Smetana byttet pittoresk natur med tsjekkisk kulturarv. Temaet for det dramatiske tonediktet er legenden om Sárka – den kvinnelige krigeren som binder seg fast i et tre, lokker til seg sine motstandere, doper dem ned og dreper dem når de sover. De to symfoniske diktene ble urfremført i henholdsvis 1875 og 1876.

(Tekst: Thomas Erma Møller; På bildet: Simon Trpčeski)