Bach Bruckner Aadland

Begge skrev musikk til Guds ære. Likevel er avstanden i stil like stor som mellom en luthersk trekirke og en katolsk katedral. Bach klamrer seg til korset og gir et nært musikalsk uttrykk for menneskets sårbarhet i kantaten ‘Ich habe genug’. Katolikken Bruckner, på sin side, slipper løs troen og skaperkraften i overveldende symfoniske bølger som velter opp mot himmelhvelvet i Symfoni nr. 7.

‘Soli Deo Gloria’ – ‘Kun til Guds Ære’ – skrev Johann Sebastian Bach (1685-1750) ofte på sine noteark. Gud var med i alt han gjorde og alt han komponerte, enten det var kirkemusikk eller verdslige komposisjoner. I 1723 ble han ansatt som kantor i Thomaskirken i Leipzig der han komponerte en ny kantate til hver søndag, til sammen mer enn 300 (100 er gått tapt).

Bach skrev ‘Ich habe genug’ (BWV 82) til ‘Kyndelsmessen’ (2. februar) i 1727. Kantaten har bibelsk tekst fra ‘Maleakis bok’ og ‘Lukasevangeliet’ og omhandler Simeon – en gammel mann som får holde jesusbarnet i armene ved tempelet i Jerusalem og så føler seg klar til å forlate verden: ‘Ich habe genug’ (Jeg har fått nok). Bassolisten i solokantaten representerer Simeon, og Bach har valgt å gi teksten et musikalsk uttrykk mer preget av ro og livsmetthet enn av melankoli og resignasjon. Sentralt står arien ‘Schlummert ein, ihr matten Augen’ (Sovne inn, dere matte øyne), en vemodig vakker vuggevise ved livets slutt. Som kontrast fremfører vi den jublende ‘Sonaten’ fra kantaten ‘Der Himmel lacht! Die Erde jubiliert!’ (BWV 31), komponert til første påskedag i 1714 og med oppstandelsen som tema.

En gammel manns forestående død stod også sentralt for Anton Bruckner (1824-1896) da han komponerte Symfoni nr. 7 – nærmere bestemt Richard Wagners død i 1883. Det var møtet med Wagner og Wagners musikk som for alvor hadde tent Bruckners kreative gnist på 1860-tallet og inspirert ham til å skrive storslåtte symfonier av enorme proporsjoner. Symfoni nr. 7 er et slags monument over Wagner, aller tydeligst i den gripende andresatsen der Bruckner bruker fire wagnertubaer som en klanglig hyllest til den gamle mesteren.

Lytteren inviteres umiddelbart inn i Bruckners symfoniske verden i åpningen når strykerne spenner opp et dirrende bakteppe for celloenes og hornenes saftige tema. Deretter er det bare å la seg rive med i de symfoniske bølgene. Etter den rolige og alvorlige, men også trøstende andresatsen, følger en kontrast når Bruckner presenterer en av sine mest lekne og spretne scherzosatser. I finalen spennes buen tilbake til materialet fra første sats, men nå med enda større og mer insisterende kraft og mektigere messingmasser frem mot triumfen i codaen.

Bruckners Symfoni nr. 7 ble urfremført i Leipzig i 1884, 157 år etter at Bachs ‘Ich habe genug’ klang for første gang i Thomaskirken i samme by. Symfoni nr. 7 ble Bruckners største suksess som komponist og regnes fremdeles av mange som hans mest vellykkede og helstøpte symfoni.

(Tekst: Thomas Erma Møller; På bildet: Hanno Müller-Brachmann)