Britten Elgar Andsnes

Musikken freser og marsjerer som Sjostakovitsj, men har også en britisk subtilitet, melodisk sensitivitet, og sjelden lyrisk varme. Det samme har Elgars Symfoni nr. 1 – en viktig, men samtidig undervurdert britisk symfoni. Verket kretser rundt et nobelt tema som både innleder og avslutter symfonien og som gir den en egen høytidelig aura.

Edward Elgar (1857-1934) ventet lenge med å komponere en symfoni, men da Symfoni nr. 1 (1908) endelig ble presentert, ble den hyllet som den første store britiske symfonien. Etter det høyverdige temaet i åpningen, er resten av førstesatsen mer aktiv og intens. Det samme er andresatsen – en slags scherzo i form og uttrykk. Tredjesatsen innehar en stoisk ro og meditative kvaliteter. Finalen er igjen mer urolig, men lander til slutt på åpningens nobilmente-tema, nå i triumferende drakt og spilt av hele orkesteret. Verket viser mange av Elgars fremste kvaliteter som komponist: minneverdige melodier, sensitiv klangbehandling og oppfinnsom formtenkning.

I likhet med Elgars første symfoni, har heller ikke Benjamin Brittens (1913-1976) Pianokonsert (1938) hatt noen fast eller selvsagt plass på det europeiske standardrepertoaret, selv om begge verkene har fått mer oppmerksomhet de siste årene. Mange avfeide pianokonserten som et rent bravurnummer, inspirert av Sjostakovitsj, og ikke i stil med hans øvrige produksjon. Senere har mange oppdaget kvalitetene som ligger i dette verket, også mellom den ville, virtuose Toccataen som åpner verket og den voldsomme marsjen som avslutter det. Den russiske fargen blir konserten aldri kvitt, men den er sannelig også både britisk og ’brittensk’.

(Tekst: Thomas Erma Møller; På bildet: Leif Ove Andsnes; Foto: Ôzgür Albayrak)