Mozart Blomstedt

Denne gangen har han med seg et verk fra den symfoniske svensktoppen: Stenhammars enestående Symfoni nr. 2, som har kraften, rikdommen og den overveldende virkningen til symfonier av Nielsen og Sibelius, eller Brahms og Bruckner for den saks skyld. Blomstedt er ikke bare nordisk nestor, men også en elegant klassiker av internasjonalt format, og sammen med våre egne supersolister Båtnes og Bullock byr han på Mozarts dyptfølte og deilig velklingende Sinfonia concertante.

Etter Grieg, Sibelius og Nielsen, mener mange at det nå endelig er Wilhelm Stenhammars (1871-1927) tur til å oppnå den internasjonale anerkjennelsen han fortjener. Juvelen i kronen på den rike verklisten hans er Symfoni nr. 2 (1915) – den eneste symfonien han fullførte og selv gikk god for. Her er det nordisk melankoli – skygger av Sibelius og Nielsen – men mest av alt en motorisk-musikalsk vitalitet og en kraft som sprenger ut av Norden og mot Europa – her klinger både Brahms og Bruckner i bakgrunnen, og selv fader Bach ville blitt våt i øyekroken av de mektige fugene i finalesatsen. Dette er blant det ypperste nordisk musikkhistorie har å by på.

Et annet verk med klanglig særpreg, og langt lykkeligere og lengre fremføringshistorie enn Stenhammars andre, er Wolfgang Amadeus Mozarts (1756-1791) Sinfonia concertante (1779) for fiolin, bratsj og orkester. Den fyldige klangbunnen i bratsjen som soloinstrument gjør at verket er ett av Mozart-entusiastenes favoritter, kanskje også fordi mesteren i den melankolske andresatsen byr på en uvanlig mørk og selvransakende side av seg selv. Yttersatsene er derimot fylt av den sedvanlig sprudlende, lekne og lekre Mozart-musikken vi alle elsker.

(Tekst: Thomas Erma Møller; På bildet: Herbert Blomstedt; Foto: Fred-Olav Vatne/Oslo-Filharmonien)