Brahms Ein deutsches Requiem Aadland

Johannes Brahms (1833−1897) var 31 år gammel da han begynte på sitt rekviem våren 1865. Han hadde nettopp opplevd døden på nært hold: Moren hans døde i februar samme år og Brahms sørget over tapet. Kanskje vakte hendelsen også til liv følelsene for den nære komponistkollegaen Robert Schumann, som hadde gått bort ni år tidligere.

I stedet for å bruke den latinske, liturgiske teksten som var vanlig i slike dødsmesser, valgte Brahms ut tekstene selv, fra Luthers tyskspråklige bibel. Og utgangspunktet var ikke forbønn for de døde, men trøst og oppmuntring for de gjenlevende. En mors trøst er referansen i en av tekstene, fra Jesaja 66: «Som en mor trøster barnet sitt, slik vil jeg trøste dere.»

Den første versjonen av verket ble urfremført i Wien i 1867. Reaksjonene var veldig blandet og det ble både buing og oppstyr under konserten, men den markerte likevel starten på langt større interesse for Brahms i byen. Den første komplette fremførelsen kom i Leipzig i 1869, og nå var mottagelsen overveldende. I løpet av kort tid ble det satt opp konserter over hele Tyskland, og der har Ein deutsches Requiem vært en sammenhengende publikumssuksess helt til vår tid.

Verket ble snart omdiskutert og analysert fra alle mulige vinkler, og ikke alle var like begeistret for musikken; komponisten Richard Wagner var blant de skarpeste kritikerne. Også det religiøse aspektet skapte skiller i mottagelsen − Brahms var en slags agnostiker med protestantisk bakgrunn. Generelt slo verket langt bedre an i protestantisk orienterte områder og land enn i katolske; det fikk lite gjennomslag i Frankrike og Italia, men tok helt av i England og senere i USA.

De syv satsene i Ein deutsches Requiem inneholder i alt 16 bibelutdrag og verket er symmetrisk oppbygd både musikalsk og tematisk. Den første satsen åpner med et vers fra Bergprekenen (Matt. 5:4): «Salige er de som sørger, for de skal trøstes.» Ordet «salig» (selig) åpner og avslutter også syvende og siste sats. Musikalsk er verket gjennomgående preget av ro og verdighet, men særlig den andre og den sjette satsen er mer intense og dramatiske.

Bak notene ved Helge Resell