Bruckner Saraste

Anton Bruckner (1824−1896) var hverken noe vidunderbarn eller noen vidunderungdom. Talentet hans utfoldet seg først i rolig tempo gjennom en anonym tilværelse som skolelærer og organist. Han begynte å studere musikk som 30-åring og var 36 da han fikk sin konsertdebut som dirigent og komponist i 1861. Først i 60-årsalderen opplevde han bred anerkjennelse som komponist.

Bruckners symfonier er svære verk som gjerne varer godt over en time, og de første symfoniene ble ikke særlig godt mottatt av publikum. Han fikk stadig forslag fra sine musikalske venner om endringer som kunne gjøre dem mer populære. Den usikre og nokså lettpåvirkelige komponisten tok gjerne forslagene til seg, og kunne ende opp med mange versjoner av samme symfoni.

Bruckners unike musikalske uttrykk bygger dels på harmonikken til Liszt og Wagner, dels på orgelets struktur og dels på Beethovens symfoniske form. Én tydelig arv fra Beethoven er for eksempel innledningene, der Bruckner introduserer sine musikalske ideer gradvis, slik Beethoven gjorde i begynnelsen av sin niende symfoni.

Den femte symfonien er den eneste symfonien med en langsom innledning. Tre av de fire satsene i symfonien begynner dessuten med pizzicato (strengene plukkes), og den har derfor fått tilnavnet «Pizzicato-symfonien». Satsene knyttes også sammen ved at noen av temaene går igjen i ulike satser; andre og tredje sats tar for eksempel utgangspunkt i samme tematikk, men tar de videre i ulikt tempo og i ulike retninger.

Symfonien gir også eksempler på noen av særtrekkene til Bruckners symfonier: Han bygger gjerne satsene opp langsomt og tålmodig til et intenst klimaks, som i den andre satsen. Komponistens komplekse musikalske logikk blir demonstrert i fjerdesatsen, der temaer fra første sats presenteres og avbrytes, for så å veves inn i en fuge som avløses av en ny fuge, som legges på oppå den første. Tross den kompliserte oppbygningen fremstår musikken helstøpt og organisk.

Om Bruckner fikk oppleve suksess og anerkjennelse i sine siste leveår frem til han døde som 72-åring i 1896, var det flere store verk han aldri fikk høre selv. Den femte symfonien skrev han i 1875 og 1876, og den første offentlige fremførelsen skjedde i 1887 − på to piano. Under den første konserten med fullt orkester i 1894 var Bruckner syk, og han fikk aldri høre orkesterversjonen.

Bruckner er blitt anerkjent som en visjonær og nyskapende komponist, og ble samtidig skildret som en ganske enfoldig og ydmyk fyr. Kanskje det er derfor hans mest kontroversielle beundrere ikke har ripet opp ettermælet hans nevneverdig. Hitler elsket musikken hans og avduket en byste over komponisten, og tysk radio spilte adagioen fra symfoni nr. 7 da de kringkastet Hitlers død. Likevel har Bruckners symfonier beholdt en selvsagt plass på repertoaret verden over, i Tel Aviv som i Wien og i New York.

Dirigent er Oslo-Filharmoniens æresdirigent Jukka-Pekka Saraste.