“Den sveitsiske urmakeren” som ga orkesteret nye farger

Det var komponisten Igor Stravinskij som kalte sin franske kollega “den dyktigste av alle sveitsiske urmakere”. Uttalelsen falt i god jord hos de som mente Ravels musikk var overflatisk og for perfekt. Men Stravinskij beundret Ravel og var perfeksjonist selv, så det lå nok mye respekt bak ordene.

Det var dessuten en kime av sannhet i dem: Ravels tippoldefar kom fra Sveits og var urmaker, og en av hans sveitsiske slektninger holdt tradisjonen oppe. I sitt eget håndverk var Ravels uttalte mål “... teknisk perfeksjon. Jeg kan streve ustanselig mot dette målet, siden jeg er sikker på at jeg aldri kommer til å oppnå det.”

Fremmede klanger

Ravels far var en begavet ingeniør og oppfinner som blant annet konstruerte en dampdrevet bil allerede på 1860-tallet. Joseph Ravel underviste trolig sønnen selv, og det var nok fra ham Maurice arvet en uendelig nysgjerrighet overfor tekniske muligheter. Faren var også en dyktig amatørpianist, men musikkopplæringen overlot han til andre. 14 år gammel ble Maurice tatt opp som pianostudent ved musikkonservatoriet i Paris.

Samme år, i 1889, ble det holdt en verdensutstilling i Paris – det var der Eiffeltårnet ble avduket. Utstillingen bød også på musikalske åpenbaringer. To opplevelser gjorde spesielt sterkt inntrykk på Ravel: Et indonesisk gamelanensemble og en konsert med russisk orkestermusikk. Dirigent for den sistnevnte var komponisten Nikolaj Rimskij-Korsakov, som var berømt for sin fargerike orkestrering og ble et viktig forbilde for Ravel.

Med sans for kvalitet

Ravel var ikke noen stjerneelev ved konservatoriet. Vennen Ricardo Viñes var en bedre pianist, og komposisjon tok over som Ravels hovedinteresse. Begge utmerket seg imidlertid med utsøkt påkledning: “I går hadde jeg besøk av to ekstremt velkledde ungdommer”, skal komponisten Emmanuel Chabrier ha sagt etter et besøk av Viñes og Ravel i 1893. “Den ene spilte bra, den andre som spilte som en gris. Men for en musiker han var!”

Ravel hadde sans for god kvalitet enten det gjaldt klær, mat, sigaretter eller musikk. Han jobbet hele karrieren svært langsomt og omstendelig, og var sin egen strengeste kritiker. Sine ferdigheter med orkesteret tilskrev han hardt, målrettet arbeid. Han skrev i alt rundt 60 verk, færre enn de fleste berømte komponister. Fra tidlig i karrieren komponerte han vanligvis musikken først for piano, for siden å lage en orkesterversjon.

Eventyrlige orkesterverk

I 1909 begynte Ravel på sitt mest ambisiøse verk, balletten Daphnis et Chloé, for det legendariske russiske ballettkompaniet Ballets Russes. Det ble Ravels lengste verk og det han skrev for størst orkester. Etter tre års intenst arbeid ble balletten urfremført i 1912. Her finnes noen av Ravels mest spektakulære øyeblikk: Daggry som åpner tredje del av balletten (og Orkestersuite nr. 2) og Danse générale som avslutter verket.

Ravel skrev i 1910 Ma mère l’Oye – Gåsemor forteller – bygd på et knippe gamle franske eventyr. Inspirert av prinsesser og forheksede hager skapte Ravel nye, eventyraktige klanger, og verket ble et internasjonalt gjennombrudd. I satsen Laideronnette bygger Ravel på gamelanmusikken han ble kjent med i 1889. En av hans venner mente at Gåsemor forteller “avdekker sjelen til et barn som aldri har forlatt Eventyrland.”

Hør Oslo-filharmonien spille Gåsemor forteller:

Vals som dødsdans

Under Første verdenskrig gjorde Ravel tjeneste som lastebilsjåfør. Han skrev Couperins gravkammer til minne om vennene han mistet under krigen. I 1917 døde moren Marie, som han stod veldig nær, og han tok det svært tungt. Etter krigen tok han frem igjen et verk han hadde påbegynt i 1906 og ga det mørkere farger. Arbeidstittelen var Wien, men nå kalte han det La Valse. Ravel så for seg et keiserlig hoff i 1855, der de dansende parene virvler inn i døden.

La Valse begynner gåtefullt og stillferdig, glir over i wienersk eleganse forgyllet av Ravel orkestrering, og munner ut en voldsom, kaotisk avslutning. Musikken bød på sterkere følelser og kraftigere virkemidler enn publikum forventet fra den vanligvis kjølige og klassisk elegante Ravel. Mange mente også å høre et dypere budskap – at valsen symboliserte en hel sivilisasjon som hadde gått under – noe Ravel aldri bekreftet.

Hør Oslo-filharmonien spille La Valse:

Ravels ferdigheter innen orkestrering kom også andre komponister til gode. Han orkestrerte pianomusikk av blant andre Robert Schumann og Claude Debussy. Mest berømt er hans orkesterversjon av Modest Musorgskijs Bilder på en utstilling. Her gjør Ravel mange originale og effektfulle instrumentvalg. Et av de mest berømte er altsaksofonsoloen i satsen Det gamle slottet.

Hør Oslo-filharmonien spille Bilder på en utstilling:

Folkemusikk og jazz

Ravels mor var basker og hun sang ofte folkeviser fra hjemtraktene for ham da han var liten. Siden hadde han en glødende interesse for musikk med regionalt særpreg – Grieg var en av hans første favorittkomponister. I tillegg til gamelanmusikk lot han seg blant annet inspirere av gresk, hebraisk og ungarsk musikk. I 1924 skrev Ravel rapsodien Tzigane for den ungarske fiolinisten Jelly d’Aranyi, med referanse til et fransk ord for rom (beslektet med ordet sigøyner).

På 1920-tallet gjorde jazzen sitt inntog på Paris’ kafeer. Maurice Ravel var svært begeistret for jazz, og den nye sjangeren satte sitt preg på flere av hans komposisjoner mot slutten av karrieren. I 1928 dro Ravel på en lang reise til Nord-Amerika. Han besøkte 25 byer i USA og Canada, og ble møtt med begeistring overalt. Da han kom tilbake, skrev han det som skulle bli hans aller mest populære stykke: Boléro. Ravel regnet ikke med at noen orkestre ville spille det, men til hans overraskelse ble det hans aller mest populære verk.

Hør Oslo-filharmonien spille Boléro på Slottsplassen:

Sitatene er hentet fra biografien Ravel av Roger Nichols og oversatt til norsk fra engelsk av artikkelforfatteren.