Slik endret Arne Nordheim lyden av Norge

Få komponister oppnådde en slik posisjon i sin samtid som Arne Nordheim. Han ble en ikonisk representant for moderne musikk som gradvis åpnet norske ører og dører for ny musikk. De siste 30 årene av livet bodde han i Grotten i Slottsparken, Statens æresbolig for kunstnere.

Salmesykkel og selvbygd radio

Arne Nordheim ble født i 1931 og vokste opp i Larvik. Musikken møtte ham i mange former gjennom oppveksten. Hans første barndomsminne var farens fiolinspill. I etasjen under bodde en kvinne som eide en forunderlig spilledåse. Han oppsøkte stadig kirken for å høre kirkeorgelet, og fikk tidlig ringe med de mektige kirkeklokkene. Hjemme spilte han harmonium, det populære hjemmeorgelet som gjerne ble kalt salmesykkel.

Radioen var tidens sentrale massemedium og en populær hobby for teknisk interesserte ungdommer. Nordheim bygde sin egen radio og ble med i en radioklubb. Interessen for teknologi skulle bli viktig for Nordheim som komponist. “Jeg tror både Johann Sebastian Bach og Marconi har hatt stor betydning for min musikalske utvikling,” sa han senere, med henvising til radioens italienske oppfinner Guglielmo Marconi.

Bare noen hundre meter fra Nordheims hjem i Olavs gate 3 lå barndomshjemmet til en av samtidens pionerer i Steingata 7. Thor Heyerdahl ble verdensberømt for sin dristige Kon-Tiki-ekspedisjon i 1947. En berømthet som oftere var å se i Larvik, var dikteren Herman Wildenvey. Arne Nordheim tok kontakt med ham på gaten og de to ble gode venner. Som 13-åring skrev Nordheim sitt første musikkstykke til Wildenveys dikt Eventyr til Ellen.

Elektronisk oppvåkning

17 år gammel hørte Arne Nordheim Oppstandelsessymfonien, Gustav Mahlers andre symfoni, på konsert i Calmeyergatens Misjonshus i Oslo. Opplevelsen ble avgjørende for at han valgte å studere komposisjon. Syv år senere stod hans egen Strykekvartett nr. 1 på programmet under en nordisk musikkfestival i Oslo. Kvartetten overbeviste sentrale norske komponister som Pauline Hall og Klaus Egge om at Nordheim var en mann å satse på.

På 1950-tallet ble Nordheim oppmerksom på noen spennende tendenser i musikk-Europa: Elektronisk musikk og konkret musikk, der en laget musikk av lydopptak fra dagliglivet. I 1960 gjorde Karlheinz Stockhausens Kontakte stort inntrykk da det ble spilt i Oslo. Nordheim begynte sine egne elektroniske eksperimenter på denne tiden. Han kombinerte gjerne elektronikk og akustiske instrumenter, som i orkesterverket Epitaffio fra 1963.

I 1961 opprettet NRK et elektronisk musikkstudio, og Arne Nordheim ble en ivrig bruker. Utover 1960-tallet laget han mye elektonisk musikk der, også helt uten instrumenter. I 1965 samarbeidet han med en rekke andre kunstnere om Favola, et “lydkunstteater” for TV. To år senere kom “fjernsynsmaleriet” Evolusjon. Utover 1960- og 1970-tallet fikk stadig flere nordmenn TV i stua, og Nordheims eksperimentelle produksjoner nådde et stort publikum.

Internasjonal anerkjennelse og møte med Frank Zappa

Allerede på slutten av 1950-tallet ble Arne Nordheims musikk lagt merke til utenfor Norge. Sangsyklusen Aftonland ble en suksess over hele Skandinavia. I 1965 besøkte han Warszawa for første gang i anledning en fremføring av Epitaffio. Polen hadde et av Europas ledende miljøer for ny musikk, og Nordheim ble tatt imot med åpne armer. Han ble invitert til å jobbe i et eksperimentelt lydstudio i Warszawa og tilbrakte mye tid der de neste årene.

I 1973 møtte Nordheim rockestjernen Frank Zappa ved urfremførelsen av orkesterverket Greening i Los Angeles. Zappa var frontfigur for bandet Mothers of Invention og en av rockens mest innovative komponister – ofte med elementer fra elektronisk og klassisk musikk. Før sin turné i Norden samme år sa han til pressen at han håpte å få tid med Arne Nordheim under turneen. De møttes på Kalvøya noen dager senere og ble venner for livet.

Om Nordheims musikk kunne være vanskelig å gripe for den jevne nordmann, hjalp det på omdømmet å bli verdsatt av utenlandske stjerner. Og Zappa var ikke den eneste. I Warszawa ble han for eksempel kontaktet på gaten av Witold Lutoslawski, et av 1900-tallets største komponistnavn. De ble nære venner som beundret hverandres musikk, og på 1980-tallet ble den polske komponisten en kjær gjest i Grotten da han deler av året bodde i Oslo.

En norsk nasjonalskatt

I 1979 ble balletten Stormen med tekst av Shakespeare, koreografi av Glen Tetley og musikk av Arne Nordheim urfremført i Schetzingen i Tyskland. Året etter ble Stormen satt opp ved Den Norske Opera. Oppsetningen ble en enorm kunstnerisk suksess som skapte en voldsom publikumsinteresse. Stormen ble for mange en inngangsport til samtidsmusikken, og verket ble en av de viktigste milepælene i Arne Nordheims karriere.

Den engelske musikkjournalisten Rob Young har beskrevet Nordheims status i Norge slik: “For en ikke-skandinavisk utlending fremstår Arne Nordheims status i hjemlandet som forbløffende og nærmest enestående. Fra et britisk eller amerikansk ståsted er det utenkelig at en komponist som først og fremst jobber med avantgarde-materiale og rydder vei for elektronisk dissonansmusikk også kan være allemannseie og offentlig figur, folkets favoritt, og mottaker av Statens æresbolig i sentrum av hovedstaden etter kongelig utnevnelse.”

I 1981 flyttet Nordheim inn i Grotten i Slottsparken sammen med kona Rannveig Getz, der de bodde til hans død i 2010. Hans rolle i offentligheten endret seg fra omstridt kunstner og debattant til en musikalsk nasjonalskatt. OL på Lillehammer i 1994 ble et internasjonalt utstillingsvindu for musikken hans: Venit Rex og Varder ble brukt under åpningsseremonien, og Draumkvedet for orkester, kor og solister ble urfremført under lekene.

Arne Nordheim fortsatte å komponere til han var godt over 70 år. Han skrev sitt siste store verk, trombonekonserten Fonos, for Marius Hesby, som urfremførte den med Bergen Filharmoniske Orkester i 2005. Norges viktigste komponist i nyere tid ble passende nok hedret med Edvard-prisen for verket. 16. mars er det Oslo-filharmoniens solotrombonist Audun Breen som skal spille solostemmen når verket står på programmet i Oslo Konserthus.

Hovedkilder:

• Lars Mørch Finborud (red.): Arne Nordheim – Ingen -ismer for meg, takk (2013)
  (Rob Young-sitatet er hentet fra denne boken)
• Mitt liv, TV-intervju på NRK TV (2012)