Stemning

Hva slags stemning liker du best å komme i når du lytter til musikk?

Du havnet trolig på denne siden fordi du trykte på «Stemningen» flere ganger. Så du er nok over snittet oppmerksom på stemningen musikken uttrykker, eller på hvordan musikken påvirker din egen. Stemning er som mye annet et individuelt og ganske subjektivt fenomen i musikken. Men vi prøver å gi noen tips til å finne stemningsfull musikk likevel!

Ser en litt stort på det, kan en si at all musikk prøver å skape stemning. I mye av musikken vi spiller vil du nok dessuten oppleve at stemningen varierer en del. Klassiske musikkverk er ofte delt inn i tre-fire deler som kalles satser, og stemningen kan variere mye både innenfor hver sats og fra den ene satsen til den andre. Så på våre konserter må du være forberedt på å oppleve flere ulike stemninger!

En kan skille mellom to måter å navngi og beskrive musikken på: som programmusikk der en forteller «hva det handler om», eller som «absolutt musikk», der komponisten ikke avslører hva hun hadde i tankene. Programmusikken har et lite forsprang i å nå lytterne, siden det kan være litt lettere å plassere musikken. I absolutt musikk må en være sin egen guide. Men den kan til gjengjeld fylles med det en vil.

Noen ganger er musikken så stemningsfull at den innbyr til konkrete tolkninger. Ludwig van Beethovens Pianosonate nr. 14 fikk for eksempel tilnavnet Måneskinnssonaten over 30 år etter at den ble skrevet, men det var uvanlig treffende og har festet seg. Heller ikke Skjebnesymfonien, Beethovens femte, fikk den tittelen av sin skaper. Men beskrivelsen ga gjenklang og slo rot.

Også Beethoven skrev riktignok programmusikk. I sin sjette symfoni, Pastoralesymfonien, skildrer han landlig idyll med fuglesang, bekkeskvulp, landsbyliv og tordenvær. Hector Berlioz skrev sin Symphonie Fantastique noen tiår senere, der han blant annet maner fram et eventyrlig ball og en uhyggelig (opiumspåvirket) visjon av sin egen henrettelse.

Mot slutten av 1800-tallet ble symfoniorkestrene større og orkestermusikken stadig mer variert og avansert. Franskmennene Claude Debussy og Maurice Ravel ble kalt impresjonister på grunn av sin utrolige evne til å beskrive inntrykk, stemninger og følelser, for eksempel i Debussys Faunens ettermiddag og La Mer (Havet) og i Ravels Daphnis og Chloe og Gåsemor forteller (Ma mère l’Oye).

I tiårene rundt 1900 dyrket mange komponister en spesiell form for programmusikk, nemlig tonediktet. Disse var ofte relativt korte musikkverk, gjerne i ett stykke, og konsentrerte seg om én idé eller fortelling. Also sprach Zarathustra av Richard Strauss, Finlandia og Tuonelas svane av Jean Sibelius, De dødes øy av Sergej Rachmaninoff og Moldau av Bedrich Smetana er berømte eksempler.

Videre på 1900-tallet ble spekteret av stemninger utvidet enda mer, og filmmusikkens inntog styrket denne tendensen. Ralph Vaughan Williams’ Sinfonia Antarctica begynte for eksempel som filmmusikk om polfareren Robert Falcon Scotts iskalde eventyr. Vaughan Williams’ evner som stemningsskaper kan du også høre når han imiterer sanglerka i The Lark Ascending.

Velklingende og melodiøs musikk har nok dominert i kinosalen, men mer vågale filmskapere fant plass til mer eksperimentell og atonal musikk. I Ondskapens hotell bruker for eksempel regissøren Stanley Kubrick musikk av berømte modernister som Bela Bartok, György Ligeti og Krysztof Penderecki for å skape uhyggelig og mørk stemning.

(Tekst: Fred-Olav Vatne)