Rytme

Av Thomas Erma Møller

Liker du å danse eller trene til musikk? Setter du på musikk når du skal lage middag eller slappe av på sofaen? Da er du sannsynligvis opptatt av musikkens tempo og rytme. Det har også de klassiske komponistene vært. Noen har skrevet musikk med en fast puls og med tydelige rytmemønstre. Andre har skrevet musikk der pulsen og rytmen knapt er mulig å oppfatte i det hele tatt. Og noen berømte klassiske komposisjoner er mer berømt for rytmene enn for noe annet.

Den klassiske musikken som i tempo og rytme ligger nærmest dagens populærmusikk er den som er komponert mellom 1700 og 1750. Denne musikken har ofte en jevn puls og et stabilt tempo gjennom et helt stykke eller en del av et stykke. Komponistene på denne tiden brukte mange gjentatte rytmefigurer som var med på å gjøre musikken lett å danse til, og ofte var denne musikken opprinnelig nettopp dansemusikk. Hør for eksempel på Johann Sebastian Bachs Brandenburgerkonserter, Georg Friedrich Händels Water Music eller Antonio Vivaldis De fire årstider.

Selv om orkestermusikken komponert på andre halvdel av 1700-tallet sjeldnere er direkte knyttet til dans, finnes det også her mye musikk med jevn puls – hør for eksempel på de hurtige delene i en symfoni eller strykekvartett av Joseph Haydn eller Wolfgang Amadeus Mozart. Det samme kan sies om Ludwig van Beethovens musikk. Han begynte dessuten å forskyve pulsen og å bruke mer avanserte rytmefigurer. Og i hans berømte ’Skjebnesymfoni’ (Symfoni nr. 5) er det den distinkte rytmen – ta, ta, ta, taaaaaa – som er mest kjent for de fleste og som hele symfonien bygger på.

Orkestermusikken skrevet på 1800-tallet egner seg sjelden til dans eller trening fordi rytmene er så komplekse samtidig som tempoet varierer mer, også innad i stykker. Mesteparten av denne musikken er skapt for konsentrert lytting i en konsertsal. Det betyr likevel ikke at rytmeelementet er mindre viktig – snarere tvert i mot – og en av komponistene som skapte komplekse rytmer var Johannes Brahms. Hans Symfoni nr. 1 begynner med en intens hamring av en jevn puls, men bruker senere komplekse rytmestrukturer og noen ganger flere rytmiske lag i konflikt med hverandre. Samtidig fortsatte andre å skrive ren dansemusikk, som Pjotr Tsjaikovskij i hans berømte balletter Nøtteknekkeren og Svanesjøen.

De nyskapende komponistene på 1900-tallet tok de avanserte rytmene i mange ulike retninger. Claude Debussy skrev musikk som ofte har subtil og sammensatt bruk av rytmiske elementer, men gjerne uten en fast puls og der rytmene gjerne er tilslørte eller duse. Da kan musikken flyte eller bølge som i hans berømte La Mer (Havet). Andre skrev like kompleks musikk, men der rytmene ofte er distinkte og markerte. Igor Stravinskij, Belá Bartók og Sergej Prokofjev skrev noen ganger musikk der alle instrumentene brukes nærmest som slagverkinstrumenter og der kraftig markerte rytmer gjerne forskyver lytterens oppfattelse av taktart og puls. Denne musikken er ikke lett å danse til – selv ikke Stravinskijs balletter, som Vårofferet, Petrusjka og Ildfuglen – men heftig er den!

På 1900-tallet ble det likevel også komponert orkestermusikk med en fast puls og gjerne et distinkt og gjentatt rytmeelement. Et godt eksempel er Bolero av Maurice Ravel der rytmen som først bare spilles på skarptromme preger hele stykket og gradvis øker i styrke til den voldsomme slutten. Også ’invasjonstemaet’ fra første sats av Dmitrij Sjostakovitsjs Symfoni nr. 7 ’Leningrad’ akkompagneres av en distinkt rytmefigur på skarptromme som stadig tiltar i styrke. Et annet eksempel er ’Mars, the Bringer of War’ fra Planetene av Gustav Holst. Der hamres den samme rytmiske figuren og bidrar til å øke ubehaget, særlig når taktarten er den uvanlige og skjeve 5/4.

Et enda nyere eksempel på at også klassisk musikk kan være basert på en fast puls og ’groove’ er mye av den minimalistiske musikken som ble komponert fra 1960-tallet og fremover. Hør bare på Steve Reichs hypnotiserende Music for 18 Musicians! Noe av samme idé finnes hos estiske Arvo Pärt, men da er målet ofte en mest mulig meditativ, rolig og avslappet puls som i Spiegel im Spiegel eller Fratres.

Å gjøre musikkens rytmer stadig mer avanserte har vært et hovedpoeng for mange klassiske komponister. Det gjør at mye av musikken komponert etter 1800 ikke er så lett å danse eller trene til. Samtidig gjør det opplevelsen av musikken usedvanlig rik og spennende hvis man lar alle de ulike rytmene fylle ørene, hodet og kroppen.