Ro

Hva slags musikk gir deg ro i sinnet? Svaret varierer utvilsomt sterkt fra person til person; noen roer ned til klassisk musikk, andre til jazz, rap eller death metal. Likevel tror vi de fleste oppfatter noenlunde det samme: Det viktigste kjennetegnet er nok at denne musikken går saktere. Samtidig er ofte intensiteten tatt ned noen hakk, enten ved at det brukes færre instrumenter eller ved at det spilles svakere eller mykere. Såkalte ballader innen pop og rock er ofte eksempler på dette. Og mange bruker slik musikk når de trenger å slappe av eller roe ned.

Skriver du inn «relaxing music for …» i et Google-søk, og dermed kan se de mest vanlige søkene, dukker stressfaktorene opp som gjør at vi kan trenge hjelp til å senke skuldrene: studier, katter, hunder, skrivearbeid, fødsler … Legger vi inn «relaxing classical music for …» kommer det noen til: stressmestring, søvn og babyer.

Selv om mange oppsøker klassisk musikk for å finne sinnsro, er det viktig å være klar over at de klassiske komponistene sjelden bare er ute etter å få oss til å slappe av med musikken sin. De vil også overraske oss, få oss til å tenke eller vekke begeistring. Dette gjenspeiles i konsertene våre: De fleste inneholder stor variasjon i lydstyrke og tempo. Men noen beroligende retningslinjer kan du få:

Hvis du liker å roe ned til musikk som går sakte, er det nokså lett å finne frem: Klassiske musikkverk er ofte delt i tre, fire eller flere deler, som kalles satser. Satsene har ofte navn etter tempoet, og de som går sakte heter ofte Adagio (italiensk for langsomt), Adagietto eller Largo. Og i de vanligste orkesterverkene, symfonier og solokonserter, er det mest vanlig at den andre satsen går langsomt.

Jevnt lyd- og intensitetsnivå i musikken er en annen faktor som kan avgjøre hvor avslappende musikken er. Det kan være veldig flott når musikken går fra musestille til fullt trøkk i løpet av et øyeblikk, men særlig avslappende er det ikke. Generelt skifter lydstyrken mer i musikk fra 1800-tallet og senere enn i musikk fra 1700-tallet og tidligere.

Så det kan være en idé å sjekke ut noen av de mest kjente komponistene fra 1700-tallet: Johann Sebastian Bach skrev blant annet Air fra Orkestersuite nr. 3 og Largo fra Konsert for to fioliner. Antonio Vivaldi skrev Largo fra fiolinkonserten Vinteren og Largo fra luttkonserten i D-dur. Wolfgang Amedeus Mozart skrev Andante fra pianokonsert nr. 21 og Adagio fra sin klarinettkonsert.

Det ble selvfølgelig skrevet mye avslappende musikk på 1800-tallet også. Men forskjellene innen én og samme sats eller samme verk ble stadig større utover i hundreåret. Gustav Mahlers Symfoni nr. 1 fra 1888 begynner for eksempel med flere minutters neddempet musikk, og avslutter med et voldsomt orkesterutbrudd i den siste satsen.

På 1900-tallet ble kontrastene enda større: Noen komponister sluttet helt med tradisjonelle melodier og akkorder, og skrev musikk ganske fjernt fra det vi normalt kaller avslappende. Andre rendyrket det neddempede uttrykket, som franske Eric Satie i sine Gymnopedies. Et nyere eksempel er estiske Arvo Pärt, i musikk som Fratres for strykere og perkusjon og Spiegel im Spiegel. Men selv i neddempet, rolig musikk er det ofte emosjonelle budskap som vekker sterke følelser. Så rolig musikk gir ikke nødvendigvis ro i sjelen …

(Tekst: Fred-Olav Vatne)