Melodi

Av Thomas Erma Møller

Pleier du å nynne, plystre eller tenke på en melodi når du går hjem fra jobb eller en tur i skogen? Melodien er en av de viktigste bestanddelene i nesten alle musikksjangre. Det er den som brenner seg fast i hukommelsen – til glede eller frustrasjon – og som du kan hente frem igjen når du vil erindre et stykke musikk. Også den klassiske orkestermusikken har sine uforglemmelige melodier, komponert av melodienes mestre, enten de er for sangstemme, soloinstrument eller hele orkesteret.

I begynnelsen – som i vestlig kunstmusikk vil si gregoriansk kirkesang for 1500 år siden – var det bare melodi. Rettere sagt var det bare én melodi, uten akkompagnement og uten andre stemmer. Disse gamle hymnene er likevel ikke spesielt iørefallende melodisk og de fleste vil ha vanskeligheter med å huske dem. Det samme gjelder mye av den flerstemte kormusikken komponert før 1600. Komponister som Giovanni Pierluigi da Palestrina var nøye med å skrive velbalanserte melodier, men i moderne ører klinger denne musikken gjerne som en kontinuerlig og meditativ melodisk strøm og ikke som uttrykksfulle og adskilte melodier som sådan.

Det endret seg på 1600- og 1700-tallet da melodiene ble stadig mer dyrket, særlig i den nye sjangeren opera. Noen arier ble så populære at komponistene tok dem med seg fra en opera til en annen, selv om den ikke passet i handlingen. Operasangerne var tidens superstjerner og krevde ofte å få synge de vakreste melodiene eller de største bravurariene for å stille opp. Noen berømte operamelodier fra denne tiden er ’When I am laid in earth’ fra Henry Purcells Dido og Aeneas, ’Lascia ch’io pianga’ fra Georg Friedrich Händels Rinaldo og mange av Wolfgang Amadeus Mozarts arier fra Tryllefløyten, Don Giovanni og Figaros bryllup.

Samtidig ble det selvsagt også komponert minneverdige melodier i de instrumentale sjangrene og nettopp Mozart regnes som en av de som hadde spesiell teft for å trylle frem vakre, sprudlende og velfungerende melodier, uansett sjanger og uttrykk. En annen som utvilsomt hadde denne evnen var Franz Schubert. Han skrev over 600 sanger, der hans melodiske gaver kom til sin fulle rett, og han tok med seg disse evnene inn i instrumentalmusikken. Hør bare på Symfoni nr. 8 eller Symfoni nr. 9!

På 1800-tallet skrev de aller fleste komponistene musikk med iørefallende og uttrykksfulle melodier. Noen baserte likevel stilen sin i større grad på melodiene enn andre, og en av sjangrene der melodiene ble spesielt fremtredende var solokonserten. Felix Mendelssohns, Pjotr Tsjaikovskijs og Jean Sibelius’ Fiolinkonserter er for mange musikk der melodiene er spesielt virkningsfulle og vellykkede. I det hele tatt regnes gjerne Tsjaikovskij som en typisk melodiker og en som mestret den delen av komposisjonsvirksomheten bedre enn de fleste, enten det var balletter eller symfonier. Det samme kunne man si om Edvard Grieg som bl.a. i Lyriske stykker, Peer Gynt og Pianokonsert i a-moll skrev mange verdensberømte melodier.

1800-tallet og første del av 1900-tallet er også tiden da operaariene blomstrer for fullt. Her kan bare nevnes noen av de mange berømte melodiene: ’Habanera’ og ’Toreador-sangen’ fra Georges Bizets Carmen, ’La donna è mobile’ fra Giuseppe Verdis Rigoletto, ’Largo al factotum’ fra Barbereren i Sevilla av Gioachino Rossini, ’Casta diva’ fra Vicenzo Bellinis Norma og noen av Giacomo Puccinis mest berømte arier: ’Nessun dorma’ fra Turandot, ’O mio babbino caro’ fra Gianni Schicchi og ’E lucevan le stelle’ fra Tosca. Også Richard Wagner komponerte berømte melodier, som ’Valkyrierittet’ fra Der Ring des Nibelungen, men er mer kjent for begrepet ’uendelig melodi’ – en melodisk strøm som knapt stopper før operaen er ferdig.

Med modernismens inntog på 1900-tallet ble det komponert mye musikk der melodiene var så komplekse at de ble vanskelig for publikum å huske eller en gang oppfatte. Hør for eksempel på en del av Arnold Schönbergs, Anton Weberns og Alban Bergs musikk. Samtidig fortsatte også mange komponister å skrive tradisjonelt melodiøs musikk, men gjerne med en tvist. Her kan Dmitrij Sjostakovitsj og Sergej Prokofjev nevnes som spesielt talende eksempler, særlig sistnevntes Peter og ulven og Symfoni nr. 1, der melodiene er tilsynelatende ukompliserte, men alltid med en liten vri akkurat når du tror at du vet hva som kommer.

Selv om ikke all orkestermusikk har melodier som er lette å huske (eller plystre) i etterkant, er det aller meste av den klassiske musikken melodisk og med et mål om å treffe akkurat den strømmen av toner som har den aller største virkningen på lytteren. Men noen ganger må du kanskje høre en symfoni eller en solokonsert mange ganger før du går rundt med melodien på hjernen!