Klang

Har du sett Star Wars eller Ringenes herre og opplevd hvordan musikken er med på å sette stemningen og fortelle handlingen? Mange filmkomponister på 1900- og 2000-tallet bruker et orkester som minner om det komponistene gjorde på 1800- og begynnelsen av 1900-tallet – gullalderen for storslåtte symfonier og solokonserter. Og akkurat som filmkomponistene, er også mange av de klassiske komponistene nøye med valg og sammensetning av instrumenter for å oppnå den ønskede effekten. De er med andre ord opptatt av musikkens klang.

Klangen er på mange måter det som gir musikken farge – ofte brukes begrepet klangfarge som synonym. Hvert instrument har sin distinkte klangfarge som gjør at vi kan høre forskjell på en fiolin og en trompet som spiller de samme tonene. Det er mange faktorer som er med på å bestemme klangfargen, blant annet spekteret av overtoner – toner som klinger svakt med når et instrument spiller en tone – og selve ansatsen – egenskaper i lyden akkurat i det den settes an.

Opp gjennom musikkhistorien har det variert hvor opptatt komponistene har vært av klang. På 1700-tallet måtte komponistene ofte ta til takke med de instrumentene som var tilgjengelige ved hoffet der de jobbet. Da var andre parametere, som melodi, akkorder og rytme, hovedfokus. Noe av musikken var ikke en gang skrevet for bestemte instrumenter. Store deler av 1700-tallet bar orkestermusikkens klang likevel preg av én fast ingrediens: den klimprende klangen av tangentinstrumentet cembalo. Et godt eksempel på klangen av orkestermusikken fra denne tiden er Johann Sebastian Bachs seks ulike Brandenburgkonserter.

På slutten av 1700-tallet hadde orkesterets sammensetning stabilisert seg. Samtidig utviklet komponister som Joseph Haydn, Wolfgang Amadeus Mozart og Ludwig van Beethoven et mer bevisst og nyansert forhold til musikkens klang. Ut over på 1800-tallet ble det et stadig større poeng for komponister å orkestrere musikken slik at de oppnådde balansen, variasjonen og virkningen de var ute etter. To av 1800-tallets ledende figurer på området var franske Hector Berlioz – som også skrev en av de første viktige teoribøkene om ’instrumentasjon’ – og tyske Richard Wagner. I Wagners operaer, som Tristan og Isolde eller Der Ring des Nibelungen, er klangen like viktig som stemningsskapende og fortellende element som i Ringenes herre.

Mange mener orkestreringskunsten nådde et høydepunkt i overgangen fra 1800-tallet til 1900-tallet. For noen komponister ble klangen i seg selv det aller viktigste elementet. I Claude Debussys La Mer og Maurice Ravels Daphnis et Chloé er orkestreringen så nyansert, subtil og fargerik at lytterens oppmerksomhet ledes like mye mot ’fargene’ og ’teksturen’ i musikken som mot melodiene eller akkordene. Også Igor Stravinskij brukte nyskapende orkestrering og klangbehandling som et viktig virkemiddel for å få frem det groteske, magiske eller eventyrlige i sine balletter.

Er man ute etter et så mektig lydbilde som mulig er nok likevel musikk av Anton Bruckner, Gustav Mahler, Johannes Brahms, Richard Strauss eller Jean Sibelius å foretrekke. Filmkomponistene har lært mange triks av disse komponistene når det gjelder å frembringe det heroiske og massive, pastoral idyll, emosjonell ekspressivitet eller å sette klang til et langstrakt landskap. Og hvis du lurer på hva som trolig inspirerte John Williams aller mest til å skrive musikken til Star Wars, kan du høre Gustav Holsts Planetene. Der finnes både atmosfæriske passasjer, truende marsjer og heroisk heltemusikk i fleng – mye takket være klangen og orkestreringen.

Helt frem til vår tid har komponistene fortsatt å utforske orkesterets klanglige muligheter, og noen har kombinert den rent akustiske lyden med elektroniske virkemidler. Det begynte med eksperimenter på 1950- og 1960-tallet, i verk som Arne Nordheims Epitaffio, og er blitt helt vanlig i dagens nye orkestermusikk – for eksempel av Kaija Saariaho eller Rolf Wallin. På vei inn i fremtiden er mulighetene for klanglig rikdom og variasjon nærmest uendelige.

(Tekst: Thomas Erma Møller)