Harmoni

Av Thomas Erma Møller

Hvis du har spilt litt gitar, har du sikkert oppdaget hvor mange sanger du faktisk kan få til hvis du kan tre ‘grep’. Også i orkestermusikken finnes det musikk, både gammel og ny, som er bygget på bare noen få akkorder. Den klassiske musikkhistorien er likevel først og fremst en historie om å utvikle nye samklanger og bryte stilbarrierer for å skape helt nye harmoniske univers.

En del av musikken komponert på 1700-tallet er harmonisk sett relativt enkel. Mange av akkordene er treklanger – de består av tre toner i en bestemt rekkefølge – og blir presentert i et system med begrensede muligheter for hvilke akkorder som kan kommer etter hverandre. Den såkalte ’funksjonsharmonikken’ fikk fotfeste på 1600-tallet. Først i overgangen fra 1800- til 1900-tallet ble den for alvor utfordret som ledende system, og noen ganger til og med vraket helt. Likevel danner den fremdeles utgangspunktet for det meste av musikken som skrives i den vestlige verden, særlig i populærmusikalske sjangre.

Selv om akkordgrunnlaget og det harmoniske systemet på 1700-tallet var enkelt, visste komponistene å utnytte de tekniske og ekspressive mulighetene. Johann Sebastian Bach fant en perfekt balanse mellom hver stemmes individuelle utforming og akkordene som oppstod når stemmene ble spilt samtidig i et avansert ’kontrapunkt’. Dette linjespillet kan bl.a. oppleves i Die Kunst der Fuge, Das Wohltemperierte Klavier eller Brandenburgkonsertene. På Bachs tid var det dessuten vanlig å gjøre samklangene mer uttrykksfulle gjennom bruk av ’triller’ og andre ornamenter som virket overraskende på publikum.

Wolfgang Amadeus Mozart baserte seg sjelden på like intrikat linjespill som Bach. Derimot hadde han teft for å skrive usedvanlig uttrykksfullt med enkle og subtile harmoniske midler. Hør for eksempel på ’Lacrimosa’ fra Requiem eller andre sats fra Klarinettkonserten. Allerede med Ludwig van Beethoven ble både akkordgrunnlaget og systemet utvidet. Denne utviklingen fortsatte opp gjennom hele 1800-tallet inntil det tradisjonelle harmoniske apparatet nådde bristepunktet for hva det kunne uttrykke.

I Richard Wagners operaer – særlig Tristan und Isolde og Parsifal – er harmonikken så avansert at det er vanskelig å oppfatte hvor akkordene kommer fra og hvor de er på vei. Dette var en avgjørende utvikling som i overgangen til 1900-tallet gjorde at bl.a. Claude Debussy kunne bruke avanserte og spenningsskapende akkorder uten at de ble videreført på tradisjonelt vis. Hør bare på Faunens ettermiddag og La Mer.

Noen gikk enda lenger og forlot ikke bare funksjonsharmonikken, men hele tonaliteten. I mye av Arnold Schönbergs, Anton Weberns og Alban Bergs musikk er det tilnærmet umulig å oppfatte en toneart eller et ’hjem’. I stedet skapte disse komponistene nye systemer for akkordenes innhold og rekkefølge – deriblant det såkalte tolvtonesystemet. En annen komponist som skapte sitt eget, og svært avanserte, harmoniske univers på 1900-tallet var franske Olivier Messiaen. Når man hører Turangalila-symfonien, Vingt regards sur l’enfant-Jésus eller L’Ascension er det som å tre inn i en ny og ukjent musikalsk verden.

Som en motvekt blant annet til den harmoniske kompleksiteten, skapte amerikanske komponister som Steve Reich og Philip Glass på 1960-tallet den såkalte minimalismen. Der kunne hele musikkstykker være basert på bare én eller noen få akkorder og poenget ble snarere de små endringene i rytme, klang eller annet. En lignende harmonisk enkelhet finnes ofte i estiske Arvo Pärts meditative musikk. For eksempel er Spiegel im Spiegel bygget på bare noen få treklanger som spilles av pianoet og enkle skalabevegelser i fiolinstemmen.

Både musikken fra 1700-tallet og den minimalistiske musikken på 1900-tallet er ofte svært populære, trolig fordi de bruker et harmonisk apparat som minner om det som brukes i mye populærmusikk. Det er få akkorder og det harmoniske systemet er enkelt, men musikken kan likevel bli svært virkningsfull. Tar man seg tid til å bli kjent med de mer komplekse harmoniske universene i orkestermusikken komponert på 1800- og 1900-tallet kan man imidlertid få enormt sterke opplevelser, både i konsertsalen og mellom hodetelefonene. Det er få ting som matcher å bli sugd inn i Beethovens, Brahms’, Bruckners, Mahlers, Schönbergs, Stravinskijs eller Messiaens forunderlige harmoniske verdener!