Modernistisk mangfold og nyskapende klangkunst

Av Thomas Erma Møller

Det er lett å finne noe for enhver smak i mangfoldet av musikkuttrykk fra 1900-1950. Identifiserer du deg mest med dristige absintdrikkere i kunstutviklingens spydspiss, bør du nok gå rett på Schönberg, Berg og Weberns, Stravinskijs og Bartoks eller til og med Skrjabins komplekse og fascinerende modernisme. Er du derimot en nostalgisk romantiker som gjerne koser deg med en årgangsvin mens du kontemplerer egen eksistens, bør du heller gå for en solokonsert av Rachmaninoff eller Sibelius, eller en mektig Mahler-symfoni. Hvis du virkelig vil kjenne alle nyansene, anbefales Debussys og Ravels smakfulle franske klangverden, og med Messiaen kan du attpåtil få med et hint av religiøs mystikk og klangmagi. Kokkens anbefaling er likevel kortreiste, duggfriske og fargesprakende symfonier av Sibelius og Nielsen!

Ved inngangen til 1900-tallet opplevde mange at romantikkens uttrykksmidler hadde utspilt sin rolle. Et nytt århundre krevde nye ideer, teknikker, klanger og virkemidler. Resultatet ble et stilmangfold av ulike ’modernismer’ der en av de mest berømte og radikale fant sted i Wien, anført av Arnold Schönberg, Alban Berg og Anton Webern. Uttrykket varierte fra det ekstremt ekspressive, som i Schönbergs Pierrot Lunaire eller Erwartung, via det inderlige, som i Bergs Fiolinkonsert, til det asketiske, som i noen av Weberns orkesterstykker. Den mest iørefallende nyvinningen var likevel bruddet med tonaliteten. I mer og mindre organisert form ble alle de 12 tonene – alle de svarte og hvite tangentene på pianoet – likeverdige og uten et tonalt ’hjem’.

To andre sentrale komponister, Igor Stravinskij og Bela Bartok, presenterte andre løsninger på ’tonalitetskrisen’. De beholdt stort sett en forbindelse til det etablerte systemet, men kunne bruke flere tonearter samtidig eller bygge opp samklangene med nye tonekonstellasjoner. Dessuten var de nyskapende på andre områder som rytme eller instrumentenes klangmuligheter og spilleteknikker. Stravinskijs balletter – Ildfuglen, Petrusjka og Vårofferet – og Bartoks Konsert for orkester og Ridder blåskjeggs borg regnes alle blant 1900-tallets største mesterverk. Både Stravinskij og Bartok var også inspirert av sine hjemlands folklore og folkemusikk, som ga dem et utvidet repertoar av melodivendinger, samklanger og rytmefigurer.

Etter 1917 skulle den politisk situasjonen i Sovjet komme til å prege og innskrenke komponistenes uttrykksfrihet i stadig større grad. Mange komponister, som Stravinskij, Sergej Prokofjev og Sergej Rachmaninoff, flyktet for å gjøre karriere i Vest-Europa eller USA, mens andre ble værende og måtte balansere kreativitet med partibestemmelser. Den mest berømte var Dmitrij Sjostakovitsj – en av 1900-tallets store symfonikere. Han fikk sin komponistgjerning farget av trusler og sterke føringer fra Stalins terrorregime, men klarte likevel å komponere musikk som både blidgjorde styresmaktene og samtidig ble stående for ettertiden som nyskapende og epokegjørende. Gode eksempler i så måte er hans Symfoni nr. 5 og Symfoni nr. 7.

Gustav Mahler er blitt stående som representant for slutten, men samtidig også høydepunktet, for den senromantiske symfonien. Orkesterapparatet er enormt, tonespråket videreutviklet fra Richard Wagners utvidelse av tonalitetens grenser, og komposisjonene enormt lange og mettet med filosofisk innhold. Mahlers Symfoni nr. 8 har både solister og kor i tillegg til orkester, tekstdeler fra Goethes ’Faust’ og skal ha hatt mer enn tusen utøvere ved urfremføringen i 1910!

Etter Mahler ble symfonien særlig videreført i Europas randområder, og to ledende skikkelser i så måte var finske Jean Sibelius og danske Carl Nielsen. Sibelius gikk motsatt vei av Mahler. I stedet for å maksimere uttrykket, konsentrerte han det så mye som mulig helt frem til hans siste store mesterverk Symfoni nr. 7 i én eneste sats og med en sterk indre-musikalsk logikk, men samtidig med variert og nyskapende orkestrering og klangbehandling.

Et sted mellom wienerkomponistenes radikale modernisme og symfonikernes tradisjonsutvikling, skapte franske komponister et uttrykk der selve klangen var viktigst. Claude Debussy og Maurice Ravel fant nye samklanger og nye mønstre for rekkefølgen på akkorder. Samtidig utviklet de nye måter å bruke instrumentene på. Den subtile klangbehandlingen, som gjerne settes i sammenheng med impresjonismen i malerkunsten eller symbolismen i litteraturen, kan best oppleves i Debussys La Mer eller i Ravels Daphnis et Chloe. Den franske klangkunsten ble videreført av Olivier Messiaen. Inspirert av farger, fuglesang og en urokkelig katolsk tro, skapte han nyskapende og klangfulle mesterverk som den enestående Turangalila-symfonien.

I likhet med symfonien, ble også solokonserten tatt med inn i de nye stiluttrykkene. Rachmaninoffs Pianokonsert nr. 2 og Pianokonsert nr. 3 er blant de mest berømte eksemplene på en videreføring av 1800-tallets tradisjon for virtuose, melodiøse og storslagne konserter. Også Prokofjevs pianokonserter er virtuose og berømte, men med mer modernistisk sting enn Rachmaninoffs. For strykeinstrumenter er Sibelius’ Fiolinkonsert og Edward Elgars Cellokonsert blant periodens mest berømte i forlengelsen av den romantiske tradisjonen, mens Alban Bergs Fiolinkonsert og Sjostakovitsjs Cellokonserter er blant de fremste representantene for det nye.

Lyttetips

Stravinskij: Vårofferet. Stravinskijs hypermoderne og banebrytende musikalske skildring av en primitiv offerfest er vill, vakker og usedvanlig fargerik. Må oppleves! 

Bartok: Konsert for orkester. Et av 1900-tallets mest oppfinnsomme, lekne og klangfulle orkesterverk der Bartok briljerer og hele orkesteret får lov til å være solist.

Mahler: Symfoni nr. 9. Dette er et av den senromantiske symfoniens aller største, siste og mest gripende mesterverk, samtidig som det er Mahler på sitt mest moderne.

Berg: Fiolinkonsert. Modernismen kunne skape vakre møter med fortiden, som her når en Bach-koral blander seg inn i fiolinkonserten skrevet til ’minne om en engel’.

Sibelius: Symfoni nr. 7. Høydepunktet i Sibelius’ symfoniske prosjekt og et mesterverk i så vel symfonisk enhet som nyskapende og variert orkesterbehandling.

Rachmaninoff: Pianokonsert nr. 2. Rachmaninoff hadde fått hypnosebehandling da han skrev de fantastiske melodiene i denne konserten. La deg hypnotisere du også!

Sjostakovitsj: Symfoni nr. 5. Et sterkt symbol på Sjostakovitsjs kamp med Stalin og samtidig et unikt mesterverk med flammende energi fra første til siste tone.

Debussy: La Mer. Debussys symfoniske skisser av havet er definitivt et høydepunkt i fransk klangkunst og ’impresjonistisk’ musikk med ’lyset’ og ’fargene’ i fokus.

Ravel: Daphnis et Chloe. Dette er Ravels fargerike og vakre musikalske skildring av den antikke fortellingen om gjeterparets store kjærlighet og pastorale idyll.

Messiaen: Turangalila. Nyskapende instrumenter og klang, uhørte melodier og særegne samklanger preger Messiaens unike og kolossalt kraftfulle mesterverk.

Schönberg: 5 orkesterstykker (op. 16). Disse orkesterstykkene er små modernistiske perler og inneholder Schönbergs mest oppfinnsomme orkestrering.

Utvalgte komponister

Igor Stravinskij (1882-1971)

Arnold Schönberg (1874-1951)

Alban Berg (1885-1935)

Anton Webern (1883-1945)

Dmitrij Sjostakovitsj (1906-1975)

Sergej Prokofjev (1891-1953)

Sergej Rachmaninoff (1873-1943)

Alexander Skrjabin (1872-1915)

Claude Debussy (1862-1918)

Maurice Ravel (1875-1937)

Gustav Mahler (1860-1911)

Richard Strauss (1864-1949)

Jean Sibelius (1865-1957)

Carl Nielsen (1865-1931)

Olivier Messiaen (1908-1992)

Béla Bartók (1881-1945)

Paul Hindemith (1895-1963)

Benjamin Britten (1913-1976)

Edward Elgar (1857-1934)

Ralph Vaughan Williams (1872-1958)

Witold Lutoslawski (1913-1994)

Wilhelm Stenhammar (1871-1927)

Johan Halvorsen (1864-1935)

Fartein Valen (1887-1952)

Geirr Tveitt (1908-1981)

Eric Satie (1866-1925)

Charles Ives (1874-1954)

John Cage (1912-1992)

George Gershwin (1898-1937)

Gabriel Faure (1845-1924)

Francis Poulenc (1899-1963)

Giacomo Puccini (1858-1924)