Symfonisk gullalder og romantisk bristepunkt

Av Thomas Erma Møller

Liker du musikken til storslåtte episke filmer som Ringenes Herre eller Star Wars? Da er musikken komponert mellom 1850 og 1900 definitivt noe for deg! Operaer og orkestermusikk fra denne perioden har gjerne det samme dramatiske uttrykket i samme episke skala som vår tids mest grandiose filmuttrykk. Filmkomponistene har hentet mange virkemidler og mye inspirasjon fra Wagners operaer, Bruckners symfonier og annen musikk fra denne perioden. Dette er musikk du kan glemme å ha i bakgrunnen, men setter du av tid til å lytte konsentrert til en symfoni, et tonedikt eller en solokonsert fra denne perioden, er du garantert gåsehud og en stor opplevelse!

Skal man velge én gullalder i orkestermusikkens historie må det bli andre halvdel av 1800-tallet. På denne tiden skrev de mange geniforklarte komponistene en særlig stor andel av musikken som fremdeles klinger i konsertsaler verden over. I virkeligheten bygget de videre på det de tidligere romantikerne hadde skapt, men de ville ha mer av alt. Orkestrene ble større, symfoniene lengre, melodiene vakrere, samklangene mer avanserte og instrumentalmusikkens status nådde nye filosofiske og eksistensielle høyder. Denne musikken var ikke underholdning for fiffen, men en mulighet for den vanlige borgeren til dyp selvrefleksjon og attpåtil til å gløtte inn i noe bortenfor denne verden. Betegnelser som høyromantikk, senromantikk og nasjonalromantikk flyter i hverandre, men alle tre gir musikkinteresserte vann i munnen.

To av komponistene som utviklet symfonisjangeren var Johannes Brahms og Anton Bruckner. De holdt på inndelingen i fire hovedavsnitt og på mønstrene for hurtig og langsomt tempo, men sprengte rammene for hva hver sats kunne inneholde. Brahms bearbeidet små melodiske ideer på avanserte måter mens Bruckner utviklet både samklangene og musikkens forløp. Begge skapte storslåtte symfonier med sterk enhet mellom satsene og lange utviklinger mot mektige klimaks. Det gjorde også Gustav Mahler, som i overgangen til 1900-tallet utfordret sjangeren enda mer ved å bryte firedelingen, inkludere kor og solister, nyskapende klangbehandling og referanser til folkemusikk. Både Bruckners og Mahlers symfonier varer gjerne en time, og Mahler oppsummerte tidsånden da han sa at ’en symfoni skal inneholde hele verden’.

I denne perioden ble de tyske, østerrikske og franske symfoniene supplert av musikk fra andre hjørner av Europa. To av de viktigste komponistene i så måte var russiske Pjotr Tsjaikovskij og tsjekkiske Antonín Dvořák. De skrev symfonier i forlengelse av den sentraleuropeiske tradisjonen, men med hvert sitt særpreg i melodienes utforming og musikkens karakter. Begge har oppnådd varig popularitet på orkesterrepertoaret. Også i Norden ble det skapt symfonier, selv om Carl Nielsens og Jean Sibelius’ berømte bidrag stort sett ble til på andre siden av århundreskiftet. Den ledende norske symfonikeren i denne perioden var Johan Svendsen med sine to symfonier.

Den samme utviklingen kan spores også i andre sjangre. Komponistene fortsatte å skrive virtuose solokonserter der en solist kunne vise frem teknikken. De konsertene som har holdt seg på repertoaret er likevel stort sett ikke rene bravurkonserter, men hadde et nyansert samspill mellom solist og orkester og like interessant innhold som symfoniene. Både Brahms og Tsjaikovskij skrev berømte konserter for fiolin og piano med orkester. Også nordiske komponister skapte internasjonalt anerkjente mesterverk i denne sjangeren, særlig Edvard Griegs verdensberømte Pianokonsert i a-moll.

Den estetiske debatten fortsatte å rase om hvorvidt musikk kunne inneholde og uttrykke noe mer enn seg selv. Parallelt med symfoniene – som i all hovedsak ikke hadde noen uttalt forklaring – ble Berlioz’ og Liszts ’programmusikk’ videreført blant annet av Richard Strauss. Han skrev episke og dramatiske tonedikt som Don Quixote og Also sprach Zarathustra og programsymfonien Eine Alpensinfonie der du kan følge den musikalske toppturen minutt for minutt. Også Sibelius skrev tonedikt – gjerne inspirert av det finske nasjonaleposet Kalevala – og Claude Debussy satte toner til erotiske fantasier og symbolistiske ideer i Faunens ettermiddag. En annen variant av musikk som viser direkte til noe utenfor seg selv var samlinger av teatermusikk, som for eksempel Griegs suiter av musikken til Peer Gynt.

Noen av de viktigste forutsetningene for den musikalske utviklingen mellom 1850 og 1900 var nyvinninger skapt av operakomponisten Richard Wagner. Ikke bare brukte han orkesterets klanglige muligheter på nye måter og ga messinginstrumentene nye roller. Han utfordret musikken helt inn til grunnvollene, til selve tonaliteten. I operaer som Tristan und Isolde og Parsifal brukte Wagner så mange toner utenfor de tradisjonelle rammene at det kan være vanskelig å oppfatte hva som er utgangspunktet eller hvor musikken er på vei. Det gjorde det mulig å bygge opp lengre avsnitt uten forløsning av den musikalske spenningen og ledet i siste instans til at komponister på begynnelsen av 1900-tallet kunne forlate tonaliteten helt. Wagners nyvinninger fløt inn i Bruckners og Mahlers symfonier, Strauss’ tonedikt og Debussys orkesterverk, og orkesterpartier fra operaene hans fremføres jevnlig også utenfor operahusene.

Lyttetips

Brahms: Symfoni nr. 4. Dette er romantisk symfonikunst på sitt aller beste. La deg overvelde av kraften eller dykk inn i det avanserte spillet under overflaten! 

Grieg: Pianokonsert. Høydepunktet i norsk nasjonalromantisk musikk er også en av de mest berømte pianokonsertene gjennom alle tider. Denne må oppleves!

Tsjaikovskij: Symfoni nr. 6 ’Pathetique’. Tsjaikovskij kunne trylle frem vidunderlige melodier, men selv var han dypt ulykkelig. Dette er hans gripende symfoniske farvel!

Wagner: Forspill til ’Tristan und Isolde’. Her får du virkelig kjenne den uforløste kjærligheten på kroppen når Wagners toner streber og lengter etter forløsningen!

Mahler: Symfoni nr. 2. ’Oppstandelsessymfonien’ tar deg med inn i Mahlers magiske verden fra første tone og gir deg bl.a. den vidunderlige fjerdesatsen ’Urlicht’!

Strauss: Also sprach Zarathustra. Kanskje musikkhistoriens mest berømte og mektige åpning, kjent bl.a. fra filmen 2001 – En romodyssé!

Bruckner: Symfoni nr. 7. Tar du deg tid til å vente på at Bruckner utvikler sine langstrakte melodier og mektige orkesterblokker, får du garantert en stor opplevelse!

Tsjaikovskij: Fiolinkonsert. Melodimesterens fiolinkonsert er en behagelig og usedvanlig vakker reise inn i den russiske romantikkens aller innerste!

Dvořák: Symfoni nr. 9 ’Fra den nye verden’. Dvořáks møte med Amerika resulterte i en symfoni med uforglemmelige melodier og udødelig popularitet!

Bizet: ’Ouverture’ fra Carmen. En av operalitteraturens aller flotteste og mest festlige ouverturer! Dette er opptakten til dramaet med Carmen, Toreadoren og alle de andre!

Utvalgte komponister 

Johannes Brahms (1833-1897)

Pjotr Iljitsj Tsjaikovskij (1840-1893)

Gustav Mahler (1860-1911)

Anton Bruckner (1824-1896)

Richard Wagner (1813-1883)

Richard Strauss (1864-1949)

Antonín Dvořák (1841-1904)

Franz Liszt (1811-1886)

Jean Sibelius (1865-1957)

Edvard Grieg (1843-1907)

Carl Nielsen (1865-1931)

Bedrich Smetana (1824-1884)

Nikolaj Rimskij-Korsakov (1844-1908)

Modest Musorgskij (1839-1881)

Aleksandr Skrjabin (1872-1915)

Sergej Rachmaninoff (1873-1943)

Claude Debussy (1862-1918)

Maurice Ravel (1875-1937)

Johan Svendsen (1840-1911)

Giuseppe Verdi (1813-1901)

Georges Bizet (1838-1875)

Giacomo Puccini (1858-1924)

Camille Saint-Saëns (1835-1921)

César Franck (1822-1890)

Gabriel Fauré (1845-1924)

Clara Schumann (1819-1896)

Johann Strauss II (1825-1899)

Max Bruch (1838-1920)

Hugo Wolf (1860-1903)

Leoš Janáček (1854-1928)

Wilhelm Stenhammar (1871-1927)

Edward Elgar (1857-1934)