Romantikk, virtuositet og fantastiske symfonier

Av Thomas Erma Møller

Orkestermusikken komponert mellom 1800 og 1850 er for deg som ikke er fornøyd med at musikken skal være vakker og velbalansert, men som vil kjenne suget i magen og følelsene boble når hele orkesteret løfter deg til nye høyder. Den er også for deg som elsker å oppleve fantastiske soloprestasjoner på fiolin eller piano, eller for deg som bare vil flyte på de deilige romantiske melodiene. Denne musikken fungerer likevel dårlig som bakgrunnsmusikk. Den tvinger deg til å lytte, tenke og nyte!

Mange mener den musikalske romantikken begynner i 1803 med orkestersmellene i åpningen av Ludwig van Beethovens Symfoni nr. 3. Ikke bare hadde denne symfonien en voldsom politisk sprengkraft – den var opprinnelig tilegnet Napoleon – men den sprengte også alle klassiske grenser for hva orkestermusikk kunne inneholde og uttrykke. Som den wienerklassiske var også den romantiske symfonien delt i fire hovedavsnitt, men hver av satsene var lengre og musikken preget av større kontraster i karakter. Dessuten utforsket Beethoven og andre komponister på første halvdel av 1800-tallet mer komplekse rytmer, samklanger og melodityper for å gjøre musikken enda mer virkningsfull og velegnet til å uttrykke sterke følelser.

Den romantiske symfonien utviklet seg også til å kunne uttrykke en handling ut over den musikalske. Denne kunne være mer og mindre direkte uttalt. Beethovens Symfoni nr. 5 har et musikalsk plot som utvikler seg fra kamp til seier mens Symfoni nr. 6 bærer tittelen ’Pastorale’ og er en slags stemningsrapport fra livet på landet. Hector Berlioz gikk enda lenger i Symphonie fantastique fra 1830 der han forklarte hva musikken handler om i et nedskrevet ’program’. Hvorvidt musikken kunne uttrykke noe mer enn seg selv var en av 1800-tallets store estetiske debatter. Franz Schubert og Robert Schumann ble med sine symfonier representanter for såkalt ’absolutt musikk’, der musikken ikke hadde noe uttalt program. Franz Liszt skrev på sin side ’symfoniske dikt’ med beskrivende titler og ble en forkjemper for programmusikken.

Ved siden av den rivende utviklingen i orkestermusikken, var første halvdel av 1800-tallet også gullalderen for de store virtuosene – solister som var så dyktige på sitt eget instrument at de ble internasjonale superstjerner og nærmest fikk status som mytiske skikkelser. Fiolinistene Niccolò Paganini og Ole Bull, samt pianistene Franz Liszt og Frédéric Chopin var slike verdensstjerner, og alle fire skrev musikk for sitt instrument som utfordret forestillingene om hva som var teknisk og klanglig mulig å få til. Den mest berømte solokonserten fra denne perioden er likevel Felix Mendelssohns Fiolinkonsert, der tekniske krumspring er kombinert med spesielt uttrykksfulle og minneverdige melodier i beste romantiske ånd.

Også operaen gikk inn i et nytt århundre og et nytt stiluttrykk, først med Carl Maria von Webers Der Freischütz fra 1821, og senere med bravuroperaer av italienerne Rossini, Donizetti og Bellini. Stilen og syngemåten ble gjerne kalt bel canto – italiensk for ’vakker sang’ – og oppsummerer hvordan operaen var en arena for de store melodiene, sterke følelsene og dramatiske hendelsesforløpene. Også tidens forkjærlighet for myter og mystikk strømmet inn i operaen. Selv sangsolistene var de store stjernene, fikk orkesteret en viktigere og mer selvstendig rolle enn tidligere. Her var Richard Wagner en foregangsfigur. Den instrumentale ouverturen i åpningen av operaen ble utvidet. Dessuten skulle orkesteret frembringe stemninger eller gi publikum hint om hva som hadde skjedd eller skulle skje. Ouverturer, mellomspill og andre orkesterpartier fra denne tidens operaer fremføres ofte separat i konsertsalen.

Romantikkens vektlegging av individets følelsesliv og fokus på sjangre som symfoni, solokonsert og opera, hindret ikke komponistene i å skape storslagen kirkemusikk. Beethoven og Schubert skrev messer og Mendelssohn oratorier. Likevel handler den musikalske religiøsiteten i denne perioden først og fremst om en form for kunstreligion – en opphøyelse av kunsten og særlig den ordløse instrumentalmusikken til religiøse, filosofiske og eksistensielle høyder. Det verket som aller klarest og mest berømt uttrykker denne romantiske ideen er Beethovens Symfoni nr. 9 fra 1824 som avsluttes med at kor og sangsolister priser kunstens storhet i ’Ode til gleden’.

Lyttetips

Beethoven: Symfoni nr. 3 ’Eroica’. Opplev en symfoni med skikkelig sprengkraft! Helten var likevel ikke Napoleon, men kanskje komponisten selv… Hvem vet?!

Mendelssohn: Fiolinkonsert. Skal du høre én romantisk solokonsert, er det denne! Mendelssohns deiligste melodier, virtuose krumspring og romantisk ånd hele veien.

Beethoven: Symfoni nr. 5. Ta-ta-ta-taaaa! Denne har du nok hørt før. Bankemotivet er et av verdenshistoriens mest berømte musikalske øyeblikk. Og ikke uten grunn!

Schubert: Symfoni nr. 8 ’Den ufullendte’. Schuberts ufullendte er hans mest fullkomne. Hør bare på melodiene, dramatikken og bearbeidingen av alle ideene!

Schumann: Pianokonsert. En modell i sin sjanger, Griegs utgangspunkt og en skikkelig ’höjdare’ blant pianokonsertene fra denne tiden.

Beethoven: Symfoni nr. 9. La denne musikken løfte deg til nye høyder når kor, solister og orkester priser kunstens storhet i ’Ode til gleden’!

Mendelssohn: Symfoni nr. 4 ’Den italienske’. En vitamininnsprøytning av en symfoni med varme melodier, boblende akkompagnement og energisk uttrykk hele veien.

Beethoven: Pianokonsert nr. 5 ’Keiserkonserten’. I sin siste pianokonsert fyrer Beethoven av alt kruttet først som sist, mens midtsatsen er blant hans aller vakreste!

Wagner: Ouverture til Den flyvende hollender, Lohengrin og Tannhäuser. Den første kaster deg på det stormende havet, den andre har Wagners mest følsomme orkestrering og den siste er i den mektige enden av hans uttrykksregister.

Liszt: Pianokonsert nr. 1. Pianolegendens korte bravurkonsert er full av virtuoseri, og vil du ha noe enda heftigere må du prøve hans djevelsk vanskelige Transcendental-etyder for solo piano eller Paganinis like djevelske Capricer for solo fiolin.

Utvalgte komponister

Ludwig van Beethoven (1770-1827)

Franz Schubert (1797-1828)

Robert Schumann (1810-1856)

Felix Mendelssohn (1809-1847)

Hector Berlioz (1803-1869)

Franz Liszt (1811-1886)

Richard Wagner (1813-1883)

Frédéric Chopin (1810-1849)

Niccolo Paganini (1782-1840)

Johan Strauss I (1804-1849)

Carl Maria von Weber (1786-1826)

Gioachino Rossini (1792-1868)

Gaetano Donizetti (1797-1848)

Vincenzo Bellini (1801-1835)

Giacomo Meyerbeer (1791-1864)

Mikhail Glinka (1804-1857)

Clara Schumann (1819-1896)

Louis Spohr (1784-1859)

Johann Nepomuk Hummel (1778-1837)

Halfdan Kjerulf (1815-1868)