To fedre og ett vidunderbarn gjør musikken ’klassisk’

Av Thomas Erma Møller

Den wienerklassiske musikken er for deg som liker elegante og lettbente musikkuttrykk, vakre melodier, velbalansert klangbehandling og deilig søtlig-sentimentale følelser pakket inn i det fineste silkepapiret musikkhistorien har å by på.

Da barokke dansesatser begynte å bli avleggs omkring 1750, så et knippe komponister sitt snitt til å innføre en ny sjanger i orkestermusikken. Symfonien skulle vise seg å bli den viktigste instrumentale verktypen i mer enn 150 år. Det var allerede gjort spenstige nyvinninger i den nye sjangeren rundt 1750, særlig av komponistene tilknyttet den tyske byen Mannheim med sitt sagnomsuste orkester. Likevel var det Joseph Haydn som skulle komme til å bli titulert ’Symfoniens Far’ med sine 104 bidrag til sjangeren spredt ut over et halvt århundre.

Samtidig ble Wien den europeiske musikkens mekka og musikken fra denne tiden bærer ofte merkelappen wienerklassisisme. De klassiske idealene – balanse, eleganse, måtehold og klarhet – flommet inn i musikken fra arkitektur og billedkunst, og Wien ble hjemby for tre av musikkhistoriens mest berømte herrer. Parallelt med ’Papa Haydn’ virket vidunderbarnet Wolfgang Amadeus Mozart, før en ny patriark entret scenen. Ludwig van Beethoven sprengte de klassiske rammene, banet vei for romantikken og kom til å prege komponisters teknikk, stil og uttrykk gjennom hele det innholdsrike 1800-tallet.

Den wienerklassiske symfonien er delt inn i fire separate satser med mer eller mindre gitt rekkefølge for tempo og karakter. Med få unntak er første og siste sats hurtige og energiske, andre sats langsom og tilbakelent og tredje sats en stilisert variant av den elegante 1600-tallsdansen ’menuett’. I tillegg skapte Haydn og Mozart mønstre for hvordan melodier skulle innføres i kontrast med hverandre og senere utvikles. Det var også faste mønstre for hvilke tonearter som ble brukt. Mange av de samme trekkene preget en annen ny sjanger, også den tilskrevet Haydn, nemlig strykekvartetten.

Mozarts 41 symfonier har mye til felles med Haydns, men med distinkte særtrekk på detaljplan, for eksempel i melodienes utforming og i klangbehandlingen. Haydn og Mozart brukte tilnærmet det samme instrumentariet. Det wienerklassiske orkesteret var uten cembalo og med fire distinkte grupper: strykeinstrumenter (fiolin, bratsj, cello, kontrabass), treblåseinstrumenter (fløyte, obo, klarinett, fagott), messinginstrumenter (horn, trompet og tidvis trombone) og slagverkinstrumenter (pauker). Noen ganger ble instrumenter tatt bort eller lagt til, men grunnstammen i symfoniorkesteret var satt.

En annen sjanger som fikk fotfeste i løpet av andre halvdel av 1700-tallet var pianokonserten. Den tekniske utviklingen gjorde at hammerklaveret – forløperen til det moderne pianoet – ble utviklet på 1700-tallet og etter hvert overtok for cembalo som ledende tangentinstrument. Det utnyttet Mozart da han skrev sine 23 konserter for piano og orkester. Haydn og andre har også prøvd seg i denne sjangeren, men ingen har hatt den samme varige populariteten som Mozarts pianokonserter. Den wienerklassiske pianokonserten hadde tre satser – hurtige yttersatser og en langsom midtsats. Ofte var komponisten selv solist når pianokonsertene ble fremført og det var vanlig at solisten improviserte deler av solostemmen for å vise sin virtuose teknikk.

I motsetning til Haydn og Beethoven, har Mozart aldri fått noen historisk farstittel, men tvert i mot fått evig stempel som vidunderbarn. Han var en ekte barnestjerne og hadde livet ut en leken musikalsk stil. En slik beskrivelse mangler likevel nyanser og tar for eksempel ikke høyde for at Mozart skrev en berømt dødsmesse – Requiem. Også Haydn komponerte storslagen sakral musikk – blant annet Skapelsen. Dessuten er det verdt å nevne at både Mozart og Haydn komponerte operaer. Førstnevntes Figaros bryllup, Don Giovanni og Tryllefløyten har oppnådd evig popularitet. Haydns og Mozarts operaer bygget på Christoph Willibald Glucks operareform der handlingen ble mer realistisk og dramaet mer dynamisk enn i tidligere tiders operaer.

Beethoven komponerte både kirkemusikk og en opera, men er mer berømt for sine revolusjonære nyvinninger innen kammer- og orkestermusikk. Også Beethovens utgangspunkt var de wienerklassiske formene Haydn, Mozart og andre hadde lagt til grunn, men hans ni symfonier tilhører allerede det nye århundret og den nye stilen. På den andre siden venter romantikken.

Lyttetips

Haydn: Symfoni nr. 94 ’Overraskelse’. Du har kanskje allerede hørt andresatsen, men det spørs om du ikke skvetter litt likevel! Symfonien er full av store og små overraskelser og spekket med Haydns spretne uttrykk og sprudlende melodier. 

Mozart: Pianokonsert nr. 23. Mange av Mozarts pianokonserter er verdt å høre, men akkurat denne har kanskje den aller vakreste melodien av dem alle, i den melankolske andresatsen. Resten er ekte wienerklassisk pianofest med høy boblefaktor!

Mozart: Klarinettkonsert. Klarinetten var bare så vidt oppfunnet og utviklet på Mozarts tid. Likevel visste han å utnytte dens kvaliteter og egenskaper. Resultatet er en av tidenes mest berømte konserter for instrumentet.

Haydn: Skapelsen. Ingen skal komme å si at Haydn bare fylte ut wienerklassiske formler! Her viser han frem sine aller mest oppfinnsomme og virkningsfulle effekter i den fengslende musikalske fremstillingen av skapelsesberetningen. Og det ble lys!

Mozart: Requiem. Av mange beskrevet som tidenes vakreste musikk for de døde sjeler. Aller mest berømt er tårene i ’Lacrimosa’ – den siste satsen Mozart rakk å fullføre før han selv forlot verden og etterlot seg mengder av udødelig musikk.

Beethoven: Symfoni nr. 1. Helt på tampen av denne perioden komponerte Beethoven sin første symfoni. Joda, den er wienerklassisk, men lytt og opplev kraften og energien fra første tone i dette mesterverket – allerede på vei over i noe nytt!

Utvalgte komponister

Joseph Haydn (1732-1809)

Wolfgang Amadeus Mozart (1756-1791)

Ludwig van Beethoven (1770-1827)

Johann Stamitz (1717-1757)

Carl Stamitz (1745-1801)

Carl Philipp Emanuel Bach (1714-1788)

Johann Christian Bach (1735-1782)

Wilhelm Friedemann Bach (1710-1784)

Christoph Willibald Gluck (1714-1787)