Birgitte Volan Håvik

Birgitte Volan Håvik vokste opp i Trondheim og begynte å spille harpe som åtteåring.

­ − Jeg har konsertert aktivt helt siden jeg var ganske liten, og kan ikke huske at jeg egentlig har vurdert noen annen karriere enn å bli musiker, forteller hun.

− Kulturskolen i Trondheim var veldig stolte av at de var den eneste i landet som hadde en harpeklasse, og sendte oss derfor ofte ut på representasjonsoppdrag. Siden det fantes ganske få harpister, ble det også til at jeg tidlig fikk delta i det profesjonelle musikklivet. Jeg spilte min første konsert i Trondheim Symfoniorkester som 15-åring, og er veldig takknemlig for at de lot meg få denne nyttige erfaringen så tidlig.

− Vi måtte strekke oss litt ekstra

Willy Postma, tidligere harpist i Trondheim Symfoniorkester, var læreren hennes fra hun begynte til hun gikk ut fra Norges musikkhøgskole som 24-åring. Dagens harpister i Bergen Filharmoniske Orkester, Operaorkesteret og Kringkastingsorkestret har også bakgrunn fra harpemiljøet i Trondheim og var elever av Postma.

− Hun var veldig flink til å gi elevene sine utfordringer som gjorde at vi måtte strekke oss litt ekstra, og hun ga ofte veldig mye av sin egen tid for at vi skulle greie å gjennomføre. Som utøver var og er hun et stort forbilde for meg. Jeg vil også nevne Fabrice Pierre, harpeprofessoren ved CNSM i Lyon, hvor jeg var på Erasmus-utveksling. Han er en fantastisk lærer, og han fikk meg til å se sider av instrumentet jeg ikke hadde vært oppmerksom på før.

Birgitte ble ansatt i Oslo-Filharmonien i 2008. Det er særlig to trekk ved musikerlivet som gir henne stor glede:

− Det jeg tenker oftest på, er den fantastiske luksusen det er å komme på jobb og høre fin musikk spilt av så flinke folk hver eneste dag! Det gjør underverker hvis dagen har hatt en dårlig start. Likevel er nok det største de gangene jeg innser at det som er jobben min kan gi andre mennesker gode opplevelser. Jeg blir veldig ydmyk og glad når jeg møter publikummere som gir uttrykk for at de har glede av det jeg gjør.

− Det glemmer jeg nok aldri

Som lytter er harpisten svak for de store senromantikerne, og Richard Strauss, Gustav Mahler og Giacomo Puccini er blant favorittkomponistene. Hun er også veldig glad i måten Claude Debussy og Maurice Ravel bruker harpe i sin musikk. Hennes aller beste opplevelse med orkesteret kom med musikk fra samme periode:

− Jeg tror høydepunktet hittil må være da vi spilte Sibelius’ første symfoni i Musikverein i Wien i 2009, med Jukka-Pekka Saraste som dirigent. Det glemmer jeg nok aldri.

Som tilhører synes Birgitte alltid hun får mest ut av musikk hun kjenner godt.

− Jeg liker best når jeg kan høre ting mange ganger. Så for noen kan det sikkert være fint å komme forberedt; for eksempel ved å lytte til innspillinger på forhånd. Til de andre vil jeg bare anbefale å komme på konsert, slappe av, skru av mobilen og nyte musikken!

Når hun ikke spiller, liker hun best å være sammen med sønnen sin, sitte «altfor lenge» med venninner på kafé og å gjøre yoga.