Kristine Lisedatter Martens

Cellist Kristine Lisedatter Martens begynte med blokkfløyte på Borre kommunale musikkskole og spilte tverrfløyte og cello til hun 14 år gammel valgte å satse på cello.

− Jeg forstod gradvis at det var gjennom celloen tonene fløt friest for meg. Jeg fikk spille både i Vestfold Ungdomsstrykeorkester og Vestfold Symfoniorkester, blant annet med Karsten Andersen. Sibelius’ første symfoni med ham som dirigent sitter i ryggmargen den dag i dag.

− Sang og spilte med meg fra jeg var baby

Kristine hadde mange inspirasjonskilder på veien til å bli profesjonell musiker.

− Først må jeg nevne min far, som sang og spilte med meg helt fra jeg var baby! Deretter hadde jeg cellist Liv Frengstad som lærer fra jeg var 14 år, og hun ledet meg med kyndig hånd inn på Norges Musikkhøgskole i mitt siste år på Musikklinjen ved Sandefjord gymnas.

Den tyske fiolinisten Jürgen Ulrich, den danske komponisten Kenneth Knudsen, lærerne Aage Kvalbein og Leonard Stehn og cellovirtuosen Truls Mørk var andre kunstnere som hadde stor innflytelse på Kristine i denne perioden. På et kurs med den ungarske pianisten Ferenc Rados hadde hun en opplevelse som festet seg ekstra sterkt:

− Under en undervisningstime stoppet han plutselig opp, så alvorlig på oss i strykekvartetten jeg spilte i, og sa: «Hvem av dere er ikke sann med seg selv?» Jeg visste umiddelbart at han mente meg, og jeg har siden vært på jakt etter nettopp det: å være så sann som mulig med meg selv.

− Jeg våget å være god og våget å gjøre feil

Som student ved Norges musikkhøyskole fikk Kristine stor hjelp av Philip Dammen med mental trening og prestasjonsforberedelse.

− Det er jo egentlig helt sprøtt at vi musikere ikke jobber mer med oss selv mentalt, slik idrettsutøvere gjør! Det er akkurat de samme, enkle mekanismene som skjer i en musikers hjerne. Jeg lærte også mye av den nå avdøde idrettsmotivatoren Frank Beck, forfatteren av Det er meg det kommer an på. Jeg tar ofte fram lærdommer fra ham, som «tenk enkelt og gjør det enkelt,» «du må tørre å gjøre feil, og du må tørre å være god», og ikke minst «hvis ikke du tror at du kan, hvem skal kunne tro det da?».

Odd Nerdrum har også vært en viktig inspirasjonskilde:

− Jeg har gått i lære hos ham som maler siden 2007, og det var i årene etter at jeg ble kjent med ham at brikkene falt på plass for meg som musiker; jeg våget å være god og jeg våget å gjøre feil. Først da lyktes jeg på prøvespill og fikk fast jobb i Operaorkesteret i 2008, og så i Oslo-Filharmonien i 2010.

− Ingenting annet eksisterte

Kristine beskriver det å jobbe som utøvende musiker i Oslo-Filharmonien som en sann glede.

− Tenk å få spille store, symfoniske verker med utrolig dyktige kollegaer hver dag! Å spille med andre er en egen form for kommunikasjon, en egen flyt. Hvorvidt musikken klinger på sitt beste, avhenger av hvert enkelt individ. Vi gjør hverandre gode. På mange måter er orkesteret et lite univers i miniatyr, et harmonisk univers!

Kristine hadde sin største opplevelse med Oslo-Filharmonien på europaturné i 2009.

− Ikke bare spilte jeg i Musikverein i Wien, en av verdens beste og vakreste konsertsaler, men vi spilte den tidligere nevnte Sibelius’ første symfoni, med Jukka-Pekka Saraste som dirigent. Underveis i symfonien ble jeg plutselig bevisst at alt liksom stoppet opp; vi spilte musikken, men ingenting annet eksisterte. Det var som om jeg svevet oppover, jeg var en del av musikken, av noe større enn meg selv. Og det slo meg da at jeg opplevde det som ofte kalles «flyt».

Når hun ikke spiller, liker Kristine best å være sammen med familien sin − og å male.

− Det var maler jeg ville bli som barn. En kombinasjon av musikk og maleri gjør meg glad!